Diplom

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Revisjon per 15. apr. 2020 kl. 09:16 av Cnyborg (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Et diplom fra 1484, fra Syrdal gårdsarkiv. Mange slike dokumenter er bevart som hjemmelsbevis rundt om på norske gårder, og har i nyere tid blitt samla inn for bevaring i større arkiv.

Et diplom er i historisk forstand et aktstykke, eller dokument, fra middelalderen. Det kan også være et dokument fra nyere tid som vitner om premiering i idrett eller annen heder, eksamensvitnemål, men i denne artikkelen er fokuset på middelalderdokumentene. Den vitenskapelige granskning av middelalderdiplom er kjent som diplomatikk.

De aller fleste kjente, norske diplomer er samlet i Diplomatarium Norvegicum. Artikkelen om diplomatarier nevner også andre slike samlinger som som er relevante for norsk historie.

Ordet diplom kommer fra gresk, og betyr egentlig 'det som er lagt sammen / som er dobbelt'. Begrepet brukes særlig om rettslige aktstykker som er oppsatt etter bestemte regler, for eksempel eiendomsskjøter, gavebrev og testament. I mange land regner man ikke privatbrev som diplom, men ettersom vi har så få privatbrev fra middelalderen bevart i Norge, er det her vanlig å regne dem med. Forskere skiller gjerne mellom to hovedtyper: charta og notitia. Charta er brev som i seg selv regnes som rettslige disposisjoner, som rettarbøter, skipaner og forordninger, og kommer gjerne fra myndighetene. Notitia er vitnemål om rettshandlinger, for eksempel skjøter, skifter, rettsforlik og så videre, og disse har gjerne et lokalt opphav. I antall er notitia den største gruppa, fordi man tok vare på disse som hjemmelsdokumenter som ofte kunne spille en rolle i rettstvister i flere hundre år.

Diplomatikken begynte å utvikle seg som en vitenskapelig disiplin allerede på 1500- og 1600-tallet. Det var da ikke det historiske innholdet som var det sentrale, men ektheten av dokumentene. Det var jevnlig forsøk på å legge fram falske dokumenter i retten, og man måtte komme fram til metoder for å skille ekte fra falsk. Dette handla ikke bare om nye forfalskninger, men også om dokumenter som var rett datert, men som var falske i utgangspunktet. Etter hvert ble diplomatikken også viktig i arbeidet med å tolke aktstykkene, for eksempel det å forstå de faste uttrykkene som brukes.

Litteratur og kilder