Einastrand Samvirkelag
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Einastrand Samvirkelag lå på Einastranda, altså på vestsida av Einafjorden i Oppland. Butikken ble starta i 1919, etter et møte på Tomlevoll skole der det tegna seg 19 medlemmer. Medlemmene kjøpte tomt fra garden Grefsrud. Butikken var fra slutten av 1920-åra den største på Vestsida, og fungerte som et økonomisk og sosialt knutepunkt i grenda. Butikken ble nedlagt i 1981, som den siste dagligvareforretningen på vestsida av Einafjorden.
Knutepunkt
Fra slutten av 1920-tallet brukte innkjøpslaget på Vestsida samvirkelaget som bestillingssentral. Her fikk medlemmeme også rede på når de bestilte varene kunne hentes på Hågår stasjon. På 1950-tallet tok Eina Meieri over innkjøpsordningen, men da fikk samvirkelaget i stedet fryseri. Også dette ble organisert som et andelsforetak, og medlemmene leide hver sine frysebokser.
På ettermiddagene, omtrent da kvinnfolka begynte med fjøsstellet, rusla mange av mennene i grenda bort til butikken. I Totens Bygdebok heter det at «Karene la seg gjerne på golvet, røykte tobakk og pratet om ting som opptok dem.» Først omkring 1960 ble det slutt på å bruke butikklokalene på denne måten.
Nedlegging
Forretningen gikk lenge godt, og på slutten av 1950-tallet var det grunnlag for å bygge en helt ny forretningsgård på nersida av hovedvegen, like ved samvirkelgates lagerhus. Nyanlegget på 140.000 kroner ble reist uten at laget hadde pådratt seg gjeld.
Tidspunktet for nybygget var allikevel uheldig. I 1960 ble bilsalget frigitt, og gardbrukere, gardskarer og husmødre tok seg arbeid utafor grenda. Folk på Einastranda økte med andre ord radiusen sin betraktelig. Større forretninger med lågere priser i Eina sentrum, Raufoss og Gjøvik konkurrerte etter hvert ut samvirkelaget på Vestsida.
I 1981 bestemte styret at Einastrand Samvirkelag skulle legges ned, etter flere år med underskudd. Kolbuingen Knut Hagen, som hadde drevet butikk i Potteridalen, kjøpte forretningen, men måtte gi opp etter kort tid. Også flere andre prøvde seg, men fånyttes.
Kilder og litteratur
- s. 382-384]