538
redigeringer
Ellef Dammyr og hans etterkommere (vis kilde)
Sideversjonen fra 13. jan. 2010 kl. 20:56
, 13. jan. 2010→Gårdsliv, tro og overtro, skolegang
| Linje 12: | Linje 12: | ||
Sjøl lærte Ellef seg aldri å lese og skrive, han kunne bare til nød stave seg gjennom enkle ord. To av barna hans var også analfabeter. Skoleveien var lang, for Dammyr sogna til Mjøndalen skole sjøl om plassen lå nærmere Vestfossen i Øvre Eiker - kommunegrensa var altså årsaken til strabasene ungene på Dammyr fikk med å komme seg til og fra skolen. [[Emma Dammyr]] fortalte en gang i et intervju med journalisten [[Bengt Arne Røine]] at om vinteren, med snø i svære fonner, sto hun opp midt på natta for å rekke skolen i tide. Hun kunne vasse i snø til livet i 25-30 kuldegrader. Klærne var fulle av istapper som smelta når hun kom inn, og hun sto gjerne i løs- eller bløtsnøen i friminuttene slik at det ikke syntes at støvlene hennes var sprukne. Læreren, Løgslie, syntes nok synd på ungene fra Dammyr, og når han mente det blei for ille, sendte han dem hjem igjen. Dette godtok imidlertid ikke Ellef Dammyr, som mente barna måtte få all den lærdom de trengte. Dermed jaget han dem tilbake til skolen. Ofte måtte barna bære med seg tunge varer på hjemveien fra skolen, og de måtte også delta i arbeidet på gården. Da ble det vel ikke tid til så mye lekser. Emma fortalte også at hun grudde for å gå på skolen fordi hun hadde dårligere klær enn de andre - hennes klær var lappa og stoppa etter alle kunstens regler. "Det var leit å måtte vise sin elendighet på utstilling i skolegården. Jeg kjente meg mer frynset enn de andre fillefransene som tilhørte blåstellsfolket". | Sjøl lærte Ellef seg aldri å lese og skrive, han kunne bare til nød stave seg gjennom enkle ord. To av barna hans var også analfabeter. Skoleveien var lang, for Dammyr sogna til Mjøndalen skole sjøl om plassen lå nærmere Vestfossen i Øvre Eiker - kommunegrensa var altså årsaken til strabasene ungene på Dammyr fikk med å komme seg til og fra skolen. [[Emma Dammyr]] fortalte en gang i et intervju med journalisten [[Bengt Arne Røine]] at om vinteren, med snø i svære fonner, sto hun opp midt på natta for å rekke skolen i tide. Hun kunne vasse i snø til livet i 25-30 kuldegrader. Klærne var fulle av istapper som smelta når hun kom inn, og hun sto gjerne i løs- eller bløtsnøen i friminuttene slik at det ikke syntes at støvlene hennes var sprukne. Læreren, Løgslie, syntes nok synd på ungene fra Dammyr, og når han mente det blei for ille, sendte han dem hjem igjen. Dette godtok imidlertid ikke Ellef Dammyr, som mente barna måtte få all den lærdom de trengte. Dermed jaget han dem tilbake til skolen. Ofte måtte barna bære med seg tunge varer på hjemveien fra skolen, og de måtte også delta i arbeidet på gården. Da ble det vel ikke tid til så mye lekser. Emma fortalte også at hun grudde for å gå på skolen fordi hun hadde dårligere klær enn de andre - hennes klær var lappa og stoppa etter alle kunstens regler. "Det var leit å måtte vise sin elendighet på utstilling i skolegården. Jeg kjente meg mer frynset enn de andre fillefransene som tilhørte blåstellsfolket". | ||
Fra før [[2. verdenskrig]] og inn på 1960-tallet hadde Edvard Ellefsen, sønn av Ellef, servering på Dammyr, slik at tørste skiturister kunne få seg en tår for tørsten underveis på turen. Varene blei frakta opp fra Mjøndalen med hest. | Fra før [[2. verdenskrig]] og inn på 1960-tallet hadde [[Edvard Ellefsen]], sønn av Ellef, servering på Dammyr, slik at tørste skiturister kunne få seg en tår for tørsten underveis på turen. Varene blei frakta opp fra Mjøndalen med hest. | ||
Fremdeles bor det folk fast på Dammyr, og nåværende eier (2004) er Ellefs tippoldebarn Ole Horne. | Fremdeles bor det folk fast på Dammyr, og nåværende eier (2004) er Ellefs tippoldebarn [[Ole Horne]]. | ||
==Kolhytta og traurenna== | ==Kolhytta og traurenna== | ||