Ellef Dammyr og hans etterkommere: Forskjell mellom sideversjoner

Den første Ellef lærte seg aldri å lese og skrive, han kunne bare til nød stave seg gjennom enkle ord. To av barna hans var også analfabeter. Skoleveien var lang, for Dammyr sogna til [[Mjøndalen skole]] sjøl om plassen lå nærmere [[Vestfossen]] i [[Øvre Eiker]] - kommunegrensa var altså årsaken til strabasene ungene på Dammyr fikk med å komme seg til og fra skolen.

[[Emma Dammyr]] fortalte en gang i et intervju med journalisten [[Bengt Arne Røine]] at om vinteren, med snø i svære fonner, sto hun opp midt på natta for å rekke skolen i tide. Hun kunne vasse i snø til livet i 25-30 kuldegrader. Klærne var fulle av istapper som smelta når hun kom inn, og hun sto gjerne i løs- eller blautsnøen i friminuttene slik at det ikke syntes at støvlene hennes var sprukne. Læreren, Løgslie, syntes nok synd på ungene fra Dammyr, og når han mente det blei for ille, sendte han dem hjem igjen. Dette godtok imidlertid ikke Ellef Dammyr, som mente barna måtte få all den lærdom de trengte. Dermed jaget han dem tilbake til skolen. Ofte måtte barna bære med seg tunge varer på hjemveien fra  skolen, og de måtte også delta i arbeidet på gården. Da ble det vel ikke tid til så mye lekser. Emma fortalte også at hun grudde for å gå på skolen fordi hun hadde dårligere klær enn de andre - hennes klær var lappa og stoppa etter alle kunstens regler. "Det var leit å måtte vise sin elendighet på utstilling i skolegården. Jeg kjente meg mer frynset enn de andre fillefransene som tilhørte blåstellsfolket".