291 440
redigeringer
→Diskusjonen om fullmakten
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
==Diskusjonen om fullmakten== | ==Diskusjonen om fullmakten== | ||
Selv om de formelle regler for votering eller vedtak ved akklamasjon ikke ble fulgt, har det vært vanlig å anse Elverumsfullmakten som vedtatt, og dermed en formell del av rejgeringas styringsgrunnla i krigsåra. Det var allikevel en så uklar situasjon at man debatterte fullmakten på [[det 90. ordentlige Storting]], 1945–1946. Det fantes heller ikke noe klart lovgrunnlag for en slik fullmekt. Et forslag hadde blitt lagt fram for [[ | Selv om de formelle regler for votering eller vedtak ved akklamasjon ikke ble fulgt, har det vært vanlig å anse Elverumsfullmakten som vedtatt, og dermed en formell del av rejgeringas styringsgrunnla i krigsåra. Det var allikevel en så uklar situasjon at man debatterte fullmakten på [[det 90. ordentlige Storting]], 1945–1946. Det fantes heller ikke noe klart lovgrunnlag for en slik fullmekt. Et forslag hadde blitt lagt fram for [[Odelstinget]] 5. april 1940, og dersom man hadde hatt tid til å behandle det før det overraskende tyske angrepet ville det vært et eksplisitt grunnlag for å gi regjeringen utvida fullmakter i krigstid. Bakgrunnen for forslaget var den svært spente situasjonen, men Odelstinget var ikke klar over hvor kort tid man egentlig hadde på seg. | ||
Et hovedargument for at fullmakten var gyldig var at det samme dag hadde vært et møte på [[Hamar]], der Stortinget enstemmig vedtok en tillitserklæring til regjeringen. Det ble også gitt fullmakt til supplering med tre konsultative statsråder fra opposisjonspartiene. Den 17. april 1940 viste regjeringen til dette i et vedtak, der det heter at «Stortinget enstemmig har bedt [Regjeringen] om å bli sittende». | Et hovedargument for at fullmakten var gyldig var at det samme dag hadde vært et møte på [[Hamar]], der Stortinget enstemmig vedtok en tillitserklæring til regjeringen. Det ble også gitt fullmakt til supplering med tre konsultative statsråder fra opposisjonspartiene. Den 17. april 1940 viste regjeringen til dette i et vedtak, der det heter at «Stortinget enstemmig har bedt [Regjeringen] om å bli sittende». | ||
| Linje 19: | Linje 19: | ||
I en sak under [[rettsoppgjøret]] ble fullmakten et tema. [[Reidar Haaland]] ble i juli 1945 dømt til døden for tortur i [[Sipo]]s tjeneste, og under hans ankesak ble det hevdet at Elverumsfullmakten ikke var gyldig. Dette kunne påvirke gyldigheten av regjeringens provisoriske anordning om høyesterettsdommeres funksjonstid. [[Høyesterett]] kom til at den provisoriske anordningen var lovlig gitt. Det går ikke klart fram av kjennelsen om Høyesterett mente at Elverumsfullmakten var gyldig i seg selv; de tok primært stilling til om regjeringen kunne gi slike forordninger. Spørsmålet om fullmaktens gyldighet har mindre betydning enn om regjeringen faktisk hadde et konstitusjonelt styringsgrunnlag. | I en sak under [[rettsoppgjøret]] ble fullmakten et tema. [[Reidar Haaland]] ble i juli 1945 dømt til døden for tortur i [[Sipo]]s tjeneste, og under hans ankesak ble det hevdet at Elverumsfullmakten ikke var gyldig. Dette kunne påvirke gyldigheten av regjeringens provisoriske anordning om høyesterettsdommeres funksjonstid. [[Høyesterett]] kom til at den provisoriske anordningen var lovlig gitt. Det går ikke klart fram av kjennelsen om Høyesterett mente at Elverumsfullmakten var gyldig i seg selv; de tok primært stilling til om regjeringen kunne gi slike forordninger. Spørsmålet om fullmaktens gyldighet har mindre betydning enn om regjeringen faktisk hadde et konstitusjonelt styringsgrunnlag. | ||
==Kilder== | ==Kilder== | ||