Emanuel Winge

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Emanuel Fredrik Hagbarth Winge (født 20. desember 1827 i Fredriksvern, død 18. november 1894 i Kristiania) var lege og professor i medisin.

Han tok i 1845 examen artium og ble i 1851 cand.med. Winge ble under den store koleraepediemien i Christiania i 1853 ansatt ved ett av sykehusene der, hvoretter han i 1854 ble skipslege på fregatten «Freya». Etter reiser i utlandet med offentlig støtte 1857-1858, ble Winge sistnevnte år utnevnt til Norges første prosektor i patologi ved Rikshospitalet, hvor han også foreleste for studentene. I 1859 ledsaget han spedalskhetens mester Rudolf Virchow, da denne på oppdrag av den norske regjering gjorde en reise for å studere sykdommen i Bergenhus og Trondheims stiftamt.

Winge ble i 1866 landets første professor i patologi (sykdomslære) og patologisk medisin. Han gikk over til et nytt professorat i indremedisin i 1869, patologi-professoratet overtatt av Hjalmar Heiberg. De to (Heiberg og Winge) hadde i 1869 oppdaget Den Winge-Heibergske infektiøse endokarditt (sammenhengen mellom betennelse og endokarditt, altså en feil på hjerteklaffen).[3][4] Fra 1873 var han i redaksjonen for Norsk magasin for lægevidenskaben. Han ble æresdoktor i 1877 ved Universitetet i Uppsala. Etter hans død i 1894 ble professoratet i patologi overtatt av Søren Bloch Laache (1854–1941).

Winge giftet seg i 1864 med Hulda Sophie Hübert (1835–1913). Blant deres barn var legen Gerhard Johan Winge (1867–1945) som var far til møbeldesigneren Bendt Winge (1907–1983).

Kilder

• Emanuel Winge. Store norske leksikon.