Embetsmannsstaten: Forskjell mellom sideversjoner

'''Embetsmannsstaten''' er et begrep som historikeren [[Jens Arup Seip]] brukte om Norge på 1800-tallet, spesielt om perioden fra 1814 til 1884. Seips poeng var at embetsmennene i denne perioden, spesielt [[jurist]]er, satt med den egentlige makten i samfunnet. Seip skriver at embetsmannsstaten berodde på «en eiendommelig maktstruktur» som falt utenfor vesteuropeiske forfatningstyper. Seip skriver at gjennom embetsmennenes kontroll over regjeringen og Stortinget var makten samlet hos «[[de tusen akademiske familier]] [...] [det] var på et vis vårt adelsveldes tid – et embedsadelsvelde».<ref>[[Jens Arup Seip]], «Fra embedsmannsstat til ettpartistat». I Jens Arup Seip, ''Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays'' (Oslo: Universitetsforlaget, 1963), 13–14.</ref> Røttene til embetsmannsstaten kan føres tilbake til profesjonaliseringen av den dansk-norske staten og embetsverket etter innføringen av eneveldet på 1600-tallet. Fra det tidspunktet ble det i økende grad krevd universitetsutdanning for å bli utnevnt i embeter, samtidig som kongen gjerne besatte embetene med en ny borgerlig elite. Profesjonaliseringen av embetsverket fortsatte gjennom hele 1700-tallet, og i 1736 ble juridisk embetseksamen innført ved Københavns Universitet. Norge hadde dermed allerede en elite av embetsmenn som kunne ta over den reelle makten i landet da Norge gikk inn i en løs personalunion med Sverige i 1814. [[Jan Eivind Myhre]] har understreket hvor høy status og posisjon juristene hadde og beskrevet Norge som juristenes stat på 1800-tallet.<ref>[https://snl.no/embetsmannsstaten Embetsmannsstaten] i Store norske leksikon</ref> Ifølge Myhre utgjorde embetsmennene mindre enn én promille av den yrkesaktive befolkningen, rundt 2–3000 personer.<ref>[[Jan Eivind Myhre]] (2008). «[https://www.ssoar.info/ssoar/bitstream/handle/document/19121/ssoar-hsr-2008-no_2__no_124-myhre-academics_as_the_ruling_elite.pdf?sequence=1 Academics as the ruling elite in 19th century Norway]». Historical Social Research 33(2):21–41</ref>