Emil Stang (1834–1912): Forskjell mellom sideversjoner

Emil Stang avla [[examen artium]] i 1853 og begynte på jusstudier. I 1860 ble han formann i [[Det Norske Studentersamfund]]; faren hadde blitt det i 1829. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i [[C.J. Michelets sakførerforretning]]. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.  

Stortingskarrieren begynte i 1882, da han ble valgt inn for Christiania. Det var strid om godkjennelsen av valget av Stang, men det gikk gjennom. Hans jomfrutale i riksforsamlinga ble holdt i anledning fullmaktsdebatten, og han var da blitt høyregruppas ubestridte leder. Da [[Christian Selmers ministerium]] måtte gå av etter [[riksrett]]sdommene i 1884 lå det an til at Stang skulle ta over som statsminister. Men høyresida frykta at de ville miste sin sterkeste mann på Stortinget. Dermed ble det i stedet [[Schweigaard/Løvenskiold-ministeriet]] som tok over etter Stang. [[Christian Schweigaard]] var en av Stangs venner og nære medarbeidere. Dette ministeriet kom det ikke mye ut av; det ble sittende snaut to måneder og er kjent som «aprilministeriet».

Stang fikk også ordninga for utenrikssaker i fanget. Sverdrup hadde gått med på at utenrikssaker skulle behandles i ministerielt statsråd bestående av tre norske og tre svenske statsråder, herunder utenriksministeren. Slik dette var formulert var det klart at utenriksministeren måtte være en av de svenske statsrådene, noe Sverdrup hadde fått mye kritikk for i Norge. Stang klarte å få på plass en tilsvarende ordning der det ikke lenger ble presisert hvilken nasjonalitet utenriksministeren skulle ha. Problemet for regjeringa Stang var at saken allerede var for betent. Det kom ikke noen tydelig uttalelse på plass om utenriksministerens nasjonalitet, man bare viste til Norges likeberettigelse. Dette førte til at [[Carl Berner (1841–1918)|Carl Berner]] la fram et forslag som måtte oppfattes som en start på å oppheve unionsfellesskapet i utenrikssaker. Stang fremma kabinettspørsmål, og da de moderate i Venstre stemte for Berners forslag tapte han og måtte gå av i mars 1891.

Steens avgang utløste en langvarig regjeringskrise. Kongen forsøkte å få Stang til å ta over. Emil Stang mente at Norge hadde all rett til å ha et eget konsulatvesen, men at dette måtte avgjøres i forhandlinger med Sverige. Han mente at forslaget fra regjeringa Steen egentlig kunne brukes, for selv om det definerte konsulatspørsmålet som et norsk anliggende, lå det i korta at det måtte forhandles om det ettersom man ville komme inn på utenrikspolitikken og diplomatiet ellers. I tillegg ville ikke Stang ta beslastninga ved å stille seg bak kongens sanksjonsnekt. I Høyre ble dette ikke godt tatt imot, og mange kritiserte Stang og mente han var ettergivende og svak. Det var ingen andre statsministerkandidater i Høyre, og dermed fikk Steen beskjed om å trekke avskjedssøknaden.  

Som følge av valget leverte Stang avskjeddsøknad i januar 1895. Kongen nekta å utnevne en ny regjering utgått fra Venstre på grunn av deres program. Dermed ble Stang sittende inntil videre. Kongen henstilte til ham om å trekke avskjedsøknaden, noe Stang var villig til å gjøre. Men han møtte motstand i egne rekker. Samtidig ble svenske stadig mer norskfiendtlige, med pålegg til den svenske regjeringa om å si opp mellomriksloven, å forhøye krigskreditivene og å revidere hele unionen. Venstre så at det lå et stort problem i at Norge ikke hatt et forsvar som kunne stå imot Sverige dersom konflikten skulle tilspisse seg.  

I 1894 hadde ikke Stang vært valgbar til Stortinget ettersom han satt som statsminister. Han ble utnevnt til [[lagmann]] i [[Borgarting lagmannsrett|Borgarting]] og [[Agder lagmannsrett|Agder]]. I 1896 ble han så ekstraordinær [[assessor]] i [[Høyesterett]], og fra 1901 ble han fast assessor der. Han ble valgt inn på Stortinget igjen i 1898, og var parlamentarisk leder og partiformann. I 1900 frasa han seg gjenvalg, og han var senere ikke aktiv i politikken.  I 1904 gikk han av som høyesterettsassessor av helsemessige årsaker.