291 440
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
m (korr) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
'''Enerhaugen''' er et høydedrag i [[Bydel Gamle Oslo]]. Det ligger nord for [[Grønland kirke]], og var fram til [[Oslos byutvidelser|byutvidelsen]] i [[1859]] en av [[Oslo]]s forsteder. Området hadde en typisk forstadsbebyggelse, med trange, uregelmessige gater og tett, lav trehusbebyggelse. Navnet kommer antagelig av at det har vokst einer der. | '''Enerhaugen''' er et høydedrag i [[Bydel Gamle Oslo]]. Det ligger nord for [[Grønland kirke]], og var fram til [[Oslos byutvidelser|byutvidelsen]] i [[1859]] en av [[Oslo]]s forsteder. Området hadde en typisk forstadsbebyggelse, med trange, uregelmessige gater og tett, lav trehusbebyggelse. Navnet kommer antagelig av at det har vokst einer der. | ||
På [[1700-tallet]] ble Enerhaugen beskrevet som en haug med usle husmannshytter. Disse lå under [[Oslo ladegård]]. Forvandlingen fra gårdsdrift på husmannsplassene til forstadsbebyggelse startet da lensmann [[Barthold Nicolai Knoph]] i [[1811]] kjøpte plassen Ulvebråten og delte eiendommen i tre. I [[1815]] ble haugen videre inndelt i 70 parseller av eieren [[Jørgen Young]], og utbyggingen skjøt virkelig fart. Folketallet vokste raskt, og det var de fattigste blant byens befolkning som fikk seg husrom i forstedene. Fortetting, dårlige vann- og kloakkforhold og armod gjorde levekårene dårlige. Det var rundt [[1850]] bare en gate på Enerhaugen, [[Smedgata (Oslo)|Smedgata]]. Fra den tid begynte bebyggelsen også å spre seg utover høydedraget, og nye gater og smug ble anlagt etter behov, uten noen regulering. Vann måtte hentes fra vannpostene på [[Galgeberg (Oslo)|Galgeberg]]. Under [[koleraepidemiene i Christiania|koleraepidemiene]] på [[1800-tallet]] var Enerhaugen sammen med [[Bergfjerdingen]] og [Pipervika]] blant de hardest rammede områdene. | På [[1700-tallet]] ble Enerhaugen beskrevet som en haug med usle husmannshytter. Disse lå under [[Oslo ladegård]]. Forvandlingen fra gårdsdrift på husmannsplassene til forstadsbebyggelse startet da lensmann [[Barthold Nicolai Knoph]] i [[1811]] kjøpte plassen Ulvebråten og delte eiendommen i tre. I [[1815]] ble haugen videre inndelt i 70 parseller av eieren [[Jørgen Young]], og utbyggingen skjøt virkelig fart. Folketallet vokste raskt, og det var de fattigste blant byens befolkning som fikk seg husrom i forstedene. Fortetting, dårlige vann- og kloakkforhold og armod gjorde levekårene dårlige. Det var rundt [[1850]] bare en gate på Enerhaugen, [[Smedgata (Oslo)|Smedgata]]. Fra den tid begynte bebyggelsen også å spre seg utover høydedraget, og nye gater og smug ble anlagt etter behov, uten noen regulering. Vann måtte hentes fra vannpostene på [[Galgeberg (Oslo)|Galgeberg]]. Under [[koleraepidemiene i Christiania|koleraepidemiene]] på [[1800-tallet]] var Enerhaugen sammen med [[Bergfjerdingen]] og [[Pipervika]] blant de hardest rammede områdene. | ||
Kriminalitet, drukkenskap og andre ordensproblemer hørte til hverdagen, og området ble derfor lagt under byens politi. [[Aker herred]] hadde ansvar for fattigforsorgen på Enerhaugen, som lå under Grønlands Fattigdistrict. Det kom også private tiltak, som opprettelsen av asylet for foreldreløse barn i [[1843]]. I [[1850]] grunnla [[Honoratus Halling]] arbeiderforeningen [[Enerhaugens Samfund]]. Han klarte å utkonkurrere [[Marcus Thrane]]s arbeiderforening, som ellers hadde stor framgang i fattige forstadsområder. | Kriminalitet, drukkenskap og andre ordensproblemer hørte til hverdagen, og området ble derfor lagt under byens politi. [[Aker herred]] hadde ansvar for fattigforsorgen på Enerhaugen, som lå under Grønlands Fattigdistrict. Det kom også private tiltak, som opprettelsen av asylet for foreldreløse barn i [[1843]]. I [[1850]] grunnla [[Honoratus Halling]] arbeiderforeningen [[Enerhaugens Samfund]]. Han klarte å utkonkurrere [[Marcus Thrane]]s arbeiderforening, som ellers hadde stor framgang i fattige forstadsområder. | ||