Erling Arnljot Søvik

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Søvik som ung løytnant på 1930.tallet.
Foto: Fra Fjørtoft: De som tapte krigen, s. 416

Erling Arnljot Søvik (født 22. mai 1905 i Kristiania, død 21. november 1984 i Oslo) var offiser og politisjef under andre verdenskrig. Han spilte særlig en viktig rolle i frigjøringsdagene, da han tok kontroll over ledelsen av politiet og bidro aktivt til å passivisere både politiet og de væpnede NS-formasjonene under fredslutningen.

Familie

Han var sønn av Johannes Andreas Søvik (1876–1959) fra Volda og Anna Søvik, født Grinaker (1877–1953) fra TingelstadHadeland. Ved folketellingen i 1910 bodde de i en leilighet i tredje etasje i forhuset i Waldemar Thranes gate 32 i Kristiania. Faren står her oppført med yrke som postbud og sersjant. I 1949 er faren titluert som postpakkmester (leder for postsorteringen).

Søvik tok examen artium på reallinjen ved Hegdehaugen skole i 1924. Han ble uteksaminert fra Krigsskolen og ble offiser i infanteriet 5. september 1927.

Virke

Kaptein Søvik (nr. 2 fra høyre) med kolleger på Nyborgmoen i Polmak i dagens Tana kommune.
Foto: Gamvik Museum (1939).

Før krigen

I 1935 tjenestegjorde han som løytnant i Vestoplandenes infanteriregiment nr. 6 (IR 6), Gardermoen. Han ble da tatt opp som aspirant til Generalstaben og i 1937 var han generalstabsadjutant, utnevnt til kaptein i 16. april 1937.

Vinteren 1939/1940 var han stabssjef for brigaden i Sør-Varanger, og ble her kjent med Karl A. Marthinsen som var sikkerhetsoffiser i garnisonen og Jonas Lie som var i Kirkenes for overvåkningspolitiet i forbindelse med Vinterkrigen.

Krigen

Han deltok i felttoget i 1940, og gikk i august 1940 inn i politiet og meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1941. Han ble da utnevnt til sjef (politiinspektør) for Grensepolitiet med grad av politioberst da dette ble opprettet høsten 1941, og var i funksjon fra januar 1942. Fra november 1943 var han sjef for Statspolitiet i Oslo. Selv om den harde og nådeløse Marthinsen mente at Søvik rent «eksekutivt» ikke var brukbar på grunn av sin «konservative utdannelse», og ville han ha ham som en nær medarbeider i ledelsen på grunn av sine administrative evner og at han aldri intrigerte.

Av sine kolleger ble Søvik oppfattet som «nøktern og usedvanlig klartenkende», og det var en oppfatning om at det var den manglende forsvarsberedskapen i 1940 som drev ham inn i NS. Han var dyktig og svært frittalende, og han liberale og selvstendige holdninger gjorde at de tyske myndighetene så på ham med stor skepsis.

Han ble leder av Statspolitiet og kriminalpolitet etter likvideringen av Karl A. Marthinsen 8. februar 1945. Han aksepterte dette under tvil etter oppfordring fra krefter både innen politiet og utenfra, og hovedsakelig for å hindre at Henrik Rogstad som var tyskernes kandidat kom inn i disse posisjonene. Med Rogstad ble det kreftet kaos og blodsutgytelser.

Fredsslutningen

Søvik hadde under hele krigen gode kontakter inn i ledelsen av Motstandsbevegelsen og hadde et realistisk syn på situasjonen, og innledet da forhandlinger med Motstandsbevegelsen for å få til en mest mulig kontrollert og fredelig avslutning på okkupasjonen. Ut fra sin posisjon og kontakt med Motstandsbevegelsen kunne han sende instruksjoner ut til alle politikammere om hvordan de skulle forholde seg. 7. mai 1945 fikk han en vid fullmakt fra Quisling, som også ble imiddlebart kommunisert til Hjemmefrontens ledelse, om at Søvik var den eneste som kunne bemyndige væpnet motstand. Søvik sendte da telegrafisk melding til alle av Sikkerhetspolitiets kontorer (som var overordnet Statspolitiet) om at alt politiarbeid skulle opphøre. Samtidig sendte han ut følgende ordre til hele politiet og de væpnede NS-formasjonene:

  1. Alle mobiliseringsordrer tilbakekalles
  2. Statspolitiet og alt annet politi holder seg i ro i sine kaserner
  3. Germanske SS Norge holder seg i sine kaserner og avvæpnes der

Samtidig ble alle Statspolitets fanger løslatt og alle våpen som befant seg i Statspolitiets lokaler i Kronprinsens gate 10 ble overlevert Hjemmefronten.

Samme kveld telegraferte han, i samarbeid med representater fra Milorg D-13 alle politipresidenter, statspolitiavdelinger og grensepolitiavdelinger hvor det ble gitt ordre om at det ikke skulle ytes noen moitstand mot Hjemmenfrontens styrker, uniformerte med armbind, og at alle våpen skulle saamles inn.

Hans innsats i fredsdagene gjorde at han fikk en langt midlere dom en de andre i politiets toppledelse.

Etter krigen

Etter endt soning flyttet han med sin kone til hennes hjemland Tyskland.

Han er gravlagt sammen med sin mor og far på Grefsen kirkegård.

Kilder