Falne fra Fjære under andre verdenskrig

Ved Fjære kirke står det en minnesten over de falne fra Fjære under andre verdenskrig 1940-45.

I bokverket "Våre falne" finner vi også mange andre med tilknytning til Fjære.

Se også Falne fra Grimstad under andre verdenskrig.

Navnene, hugget i stein

---

Falne fra Fjære under andre verdenskrig:

Ansgar Andersen (Fjære) | Sverre Egeland (1913-1944) | Torgeir Egeland (1903-1944) | Einar Andreas Eriksen (1912-1941) | Marius Eriksen (1890-1940) | Hakon Guttormsen (1905-1945) | Hans Gundersen (1902-1943) | Knut Huseland (1918-1943) | Ingart M. Jacobsen (1913-1942) | Gerhard Johnsen (1923-1942) | Knut Th. Knutsen (1922-1940) | Ole Kristian Knutsen (1904-1941) | Gunleif Midtbø (1904-1942) | Eivind Müller (1913-1942) | Arnor Nilsen (1916-1941) | Robert Nilsen (1919-1942) | Hagbert Nilsen (1912-1944) | Arne Olsen (Fjære) | Frank Olsen (1916-1943) | Harald Langfeldt Reinhardsen (1919-1942) | Knut Røed (1915-1945) | Olav Bernhard Sander (1916-1942) | Sigurd Stahl (Fjære) | Thoralf Torbjørnsen (1909-1942) | Bjarne Thygesen (1912-1940) | Schrøder Tønnesen (1914-1943) | Alfhild Ugland (1903-1940) | Se også Falne fra Fjære under andre verdenskrig

---

1948: Vakker og verdig minnehøytidelighet i Fjære Olsokdagen

Minnesmerket ved Fjære kirke, sannsynligvis på 1950-tallet. (Foto: Sigurd Eriksen (1923 –1993))

Grimstad adressetidende omtaler avdukingen av minnesmerket slik :

"Pastor Dagfinn Hauge: Gud, hjem og fedreland er de store tankene som denne stein skal minne oss om.

I det herlige sommervær hadde en tallrik menighet funnet veien til den gamle, ærverdige Fjære kirke for å delta i høytideligheten i forbindelse med avdukingen av minnesmerket over de falne i Fjære. — En tar vel ikke for hardt i når en antar at ca. 2000 mennesker var samlet der. Med biler, busser og hestekjøretøyer kom folk fra alle kanter reisende gjennom den flaggsmykkede bygd og samlet seg på kirkebakken. Det var noe symbolsk i dette at avdukingen nettopp foregikk på Olsokdagen. Hellig Olav lot også livet for sine idealer den minneverdige dag på Stiklestad, likesom disse gjorde som ofret alt for sitt land i krigsårene.

Høytideligheten tok til med Olsokgudstjeneste i kirken som var vakkert pyntet med grønt og norske flagg. Sokneprest Augland forrettet og pastor Dagfinn Hauge talte dypfølt og gripende. Frk. Michelsen med sin sang og fiolinisten Gunnar Knudsen med mesterlig spill, bidro til å gjøre den stemningsfulle gudstjeneste til en høytidsstund.

Umiddelbart etter gudstjenesten foregikk avdukingen ute ved minnesmerket som er plasert tvers over for kirkegården på en gammel gravhaug. Rundt minnesmerket var plasert norske flagg og de falnes pårørende fikk plass nær ved.

Sokneprest Augland ønsket alle vel møtt og håpet det ville bli et godt og stemningsfullt samvær. Etter at forsamlingen hadde sunget salmen «En dalende dag, en stakket stund» ga soknepresten ordet til pastor Dagfinn Hauge som uttalte bl. a.:

— Jeg vil gjerne få bære fram en hilsen når det her i Fjære i dag skal avdukes en stein for å minnes dem som ga sitt liv for fedrelandet. Jeg fikk møte en del av dem og det var mange som ba meg bringe en hilsen videre.

Det var særlig 3 ting som fylte dem, sa pastoren videre. Først var det hjemmet. Det var svært for dem å tenke på hjemmet, på dem som skulle bli sittende igjen med sorgen. De var så takknemlige for det de hadde fått i hjemmet sitt, og de kunne ikke tale nok om det. Stundom kan kanskje noen av dem som mistet sine kjære tenke: Var det ikke for stort å ofre så mye. Og når vi ser på hvordan her har vært i årene som er gått siden krigen sluttet, er det ikke så rart at de av og til kan tenke slik. Men jeg vet at de selv så det ikke på den måten. En ung gutt snakket om det kvelden før han døde. Jeg er sikker på at jeg ville ha gjort det opp igjen, sa han. Det var tanken på Norge som drev ham og det var den andre tanken som fylte dem. For målet, et fritt Norge, var ikke offeret for stort. Mange av dem tenkte på hvordan det ville bli når landet ble fritt igjen. De så nesten profetisk inn i årene som kom. De fikk ikke være med å bygge opp landet igjen som de så gjerne ville, men de fikk gitt oss noen ord med på veien. Mange av dem understreket at kjærligheten skulle være grunnloven. Bygg Norge i kjærlighet, sa en av dem, og denne hilsen gikk fra landsmann til landsmann alt i krigens år. Men enda må jeg nevne den 3. ting. Den kristendom, den kristentro de hadde fått høre om opp gjennom årene ble så underlig levende for dem. Jeg syntes det var så merkelig å se hvor sterke de var i troen. Jo vanskeligere det ble, desto enklere trodde de på Gud i himmelen som bare ville dem vel. Gud, hjem og fedreland var for dem de store tankene, og med de tre ordene er det vel også sagt hvordan vi skal bygge videre her i landet. Måtte denne steinen minne alle som ser den om dette, og måtte vi nordmenn aldri glemme hva disse ga sitt liv for.

Forsamlingen sang «Nærmere dig min Gud» og så besteg sokneprest Augland talerstolen og sa bl. a. følgende: — Enhver krig krever store og tunge offer og slik var det også i siste krig. Norges folk måtte ta sin del av ofrene. Det var adskillige tusen her i vårt land som ga sitt liv for fedrelandets frelse og frihet. Her i vår bygd var det 27 som ikke vendte tilbake da fredsklokkene ringte. Det var mest sjøfolk da vår bygd i særlig grad er knyttet til sjøen. Det første sørgebud fra havet fikk vi alt den første krigsvintrer, men værst var det i 1942. Det var tungt å gå med Røde-Kors-meldinger til de pårørende, og det ble grått mange tårer da. Et spørsmål opptok i særlig grad de sørgende. Hvordan var det med ham? Var han ferdig til å møte døden? For kristne mennesker blir alltid dette det sværeste. Her er ingen mennesker som kan svare. Gud alene kan svare på det. Men det er godt å tenke på at de som falt der ute hadde med seg en åndelig arv. Et annet forhold er også verd å nevne, den åndelige hjelp som de fikk i fremmede havner av den norske sjømannsmisjon. Dessuten var det tusener her hjemme som fulgte dem i forbønn. Jeg tror han talte på manges vegne sjøgutten som sa: Når dødsfaren var inne, da bøyet vi oss for Gud.

Da krigen ble slutt ble det en sterk trang her i bygda til å reise de falne en minnestein, sa soknepresten videre, slik at deres innsats aldri skulle bli slettet ut i folkets bevissthet. Komite ble nedsatt og de nødvendige midler skaffet tilveie ved innsamling og ved bevilgning fra Fjære kommune. Selve minnesmerket er tegnet og utført av steinhugger Aksel Bjørklund. Navnene er hugget inn i granitt hentet fra Fjæres fjell. Jeg vil på komiteens vegne takke alle bidragsytere og Fjære kommune fordi de gjorde det mulig for oss å reise steinen, og takke Aksel Bjørklund for vel utført arbeid. Det var naturlig å reise det her ved Fjære kirke som huser så mange gamle minner. Mange ville kanskje hatt det innenfor kirkegårdsmuren, men det var for trangt der. Dette er en verdig plass for minnesmerket over de falne i krigen 1940—45, og når vi nå lar duken falle vil vi med 2. minutter stillhet minne dem som ga livet for fedrelandets frelse og frigjøring, ære deres minne og bringe dem takk for deres innsats.

Så gikk avdukingen for seg mens den store forsamling bøyet sine hoder i ærbødig stillhet. «Norge mitt Norge» ble sunget og soknepresten overleverte så på komiteens vegne minnesmerket til Fjære kommune ved ordfører Karl Ugland.

Minnesmerket er meget vakkert utført i rød granitt. Øverst står ordene: Krigens ofre fra Fjære, og på platen i midten er hugd inn navnene på de 27 som falt.

Ordfører Karl Ugland takket på kommunens vegne for minnesmerket. Han rettet en takk til alle som hadde hjulpet til og ikke minst Aksel Bjørklund. Det særmerkte med en slik gave, uttalte ordføreren bl. a., er at dens verdi vil øke fra år til år på grunn av den tause tale som årstallene 1940—45 og navnetavla til alle tider vil bære bud om. Når denne tale ikke lenger blir hørt da er det fare for en ny mørketid for folk og land.

Ordføreren uttalte videre: Vi kan om dem alle sammen si i en sum: De falt for Norge. De ble ikke gamle av år, men de ble med å føre Norges navn videre til kommende slekter med sin innsats. Det er en glede å ta imot en slik gave og jeg håper og tror at Fjære kommune på alle måter vil sette sin ære i å verne og hegne om det. På kommunens vegne sier jeg takk for det merke som vi her er overdradd.

Det ble lagt ned krans på steinen fra Fjære menighet ved sokneprest Augland, fra de pårørende ved Håkon Nilsen, Birketvedt og fra Fjære kommune ved Karl Ugland. Alle ga vakkert uttrykk for den takknemlighet og ærbødighet en følte for dem som lot livet for fedrelandet.

Høytideligheten ved minnesteinen sluttet med at forsamlingen sang unisont to vers av «Ja, vi elsker».

Etter en matpause fortsatte Olsok-stevnet. Birkeland Guttemusikk-korps underholdt med musikk og det ble holdt taler av pastor Th. Tergesen og Jens Eskedal. Først ved 10-tida dro forsamlingen på hjemvei og stillheten senket seg igjen over det ærverdige sted som nå er blitt et nytt, dyrebart minnesmerke rikere."

1955: Minneseremoni

Tårn Falken (Sogneprest Carl Torp) refererer fra minneseremoni ved Fjære kirke 7/5 1955. (Grimstad adressetidende 10/5 1955)

Kilder og litteratur

• Minneskrift over falne polititjenestemenn i krigen 1940-45. Red. Jon Garmaker ofl. Utg. Norsk politiforbund. 1948. 70 s. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Våre falne 1939–1945. 4 b. Utg. 1948-1951.