Falne fra Fjære under andre verdenskrig

Ved Fjære kirke står det en minnesten over de falne fra Fjære under andre verdenskrig 1940-45.

I bokverket "Våre falne" finner vi også mange andre med tilknytning til Fjære.

---

Falne fra Fjære under andre verdenskrig:

Ansgar Andersen (Fjære) | Sverre Egeland (1913-1944) | Torgeir Egeland (1903-1944) | Einar Andreas Eriksen (1912-1941) | Marius Eriksen (1890-1940) | Hakon Guttormsen (1905-1945) | Hans Gundersen (1902-1943) | Knut Huseland (1918-1943) | Ingart M. Jacobsen (1913-1942) | Gerhard Johnsen (1923-1942) | Knut Th. Knutsen (1922-1940) | Ole Kristian Knutsen (1904-1941) | Gunleif Midtbø (1904-1942) | Eivind Müller (1913-1942) | Arnor Nilsen (1916-1941) | Robert Nilsen (1919-1942) | Hagbert Nilsen (1912-1944) | Arne Olsen (Fjære) | Frank Olsen (1916-1943) | Harald Langfeldt Reinhardsen (1919-1942) | Knut Røed (1915-1945) | Olav Bernhard Sander (1916-1942) | Sigurd Stahl (Fjære) | Thoralf Torbjørnsen (1909-1942) | Bjarne Thygesen (1912-1940) | Schrøder Tønnesen (1914-1943) | Alfhild Ugland (1903-1940) | Se også Falne fra Fjære under andre verdenskrig

---

1948: Vakker og verdig minnehøytidelighet i Fjære Olsokdagen

Grimstad adressetidende omtaler avdukingen av minnesmerket slik :

"Pastor Dagfinn Hauge: Gud, hjem og fedreland er de store tankene som denne stein skal minne oss om.

I det herlige sommervær hadde en tallrik menighet funnet veien til den gamle, ærverdige Fjære kirke for å delta i høytideligheten i forbindelse med avdukingen av minnesmerket over de falne i Fjære. — En tar vel ikke for hardt i når en antar at ca. 2000 mennesker var samlet der. Med biler, busser og hestekjøretøyer kom folk fra alle kanter reisende gjennom den flaggsmykkede bygd og samlet seg på kirkebakken. Det var noe symbolsk i dette at avdukingen nettopp foregikk på Olsokdagen. Hellig Olav lot også livet for sine idealer den minneverdige dag på Stiklestad, likesom disse gjorde som ofret alt for sitt land i krigsårene.

Høytideligheten tok til med Olsokgudstjeneste i kirken som var vakkert pyntet med grønt og norske flagg. Sokneprest Augland forrettet og pastor Dagfinn Hauge talte dypfølt og gripende. Frk. Michelsen med sin sang og fiolinisten Gunnar Knudsen med mesterlig spill, bidro til å gjøre den stemningsfulle gudstjeneste til en høytidsstund.

Umiddelbart etter gudstjenesten foregikk avdukingen ute ved minnesmerket som er plasert tvers over for kirkegården på en gammel gravhaug. Rundt minnesmerket var plasert norske flagg og de falnes pårørende fikk plass nær ved.

Sokneprest Augland ønsket alle vel møtt og håpet det ville bli et godt og stemningsfullt samvær. Etter at forsamlingen hadde sunget salmen «En dalende dag, en stakket stund» ga soknepresten ordet til pastor Dagfinn Hauge som uttalte bl. a.:

— Jeg vil gjerne få bære fram en hilsen når det her i Fjære i dag skal avdukes en stein for å minnes dem som ga sitt liv for fedrelandet. Jeg fikk møte en del av dem og det var mange som ba meg bringe en hilsen videre.

Det var særlig 3 ting som fylte dem, sa pastoren videre. Først var det hjemmet. Det var svært for dem å tenke på hjemmet, på dem som skulle bli sittende igjen med sorgen. De var så takknemlige for det de hadde fått i hjemmet sitt, og de kunne ikke tale nok om det. Stundom kan kanskje noen av dem som mistet sine kjære tenke: Var det ikke for stort å ofre så mye. Og når vi ser på hvordan her har vært i årene som er gått siden krigen sluttet, er det ikke så rart at de av og til kan tenke slik. Men jeg vet at de selv så det ikke på den måten. En ung gutt snakket om det kvelden før han døde. Jeg er sikker på at jeg ville ha gjort det opp igjen, sa han. Det var tanken på Norge som drev ham og det var den andre tanken som fylte dem. For målet, et fritt Norge, var ikke offeret for stort. Mange av dem tenkte på hvordan det ville bli når landet ble fritt igjen. De så nesten profetisk inn i årene som kom. De fikk ikke være med å bygge opp landet igjen som de så gjerne ville, men de fikk gitt oss noen ord med på veien. Mange av dem understreket at kjærligheten skulle være grunnloven. Bygg Norge i kjærlighet, sa en av dem, og denne hilsen gikk fra landsmann til landsmann alt i krigens år. Men enda må jeg nevne den 3. ting. Den kristendom, den kristentro de hadde fått høre om opp gjennom årene ble så underlig levende for dem. Jeg syntes det var så merkelig å se hvor sterke de var i troen. Jo vanskeligere det ble, desto enklere trodde de på Gud i himmelen som bare ville dem vel. Gud, hjem og fedreland var for dem de store tankene, og med de tre ordene er det vel også sagt hvordan vi skal bygge videre her i landet. Måtte denne steinen minne alle som ser den om dette, og måtte vi nordmenn aldri glemme hva disse ga sitt liv for.

Forsamlingen sang «Nærmere dig min Gud» og så besteg sokneprest Augland talerstolen og sa bl. a. følgende: — Enhver krig krever store og tunge offer og slik var det også i siste krig. Norges folk måtte ta sin del av ofrene. Det var adskillige tusen her i vårt land som ga sitt liv for fedrelandets frelse og frihet. Her i vår bygd var det 27 som ikke vendte tilbake da fredsklokkene ringte. Det var mest sjøfolk da vår bygd i særlig grad er knyttet til sjøen. Det første sørgebud fra havet fikk vi alt den første krigsvintrer, men værst var det i 1942. Det

Kilder og litteratur

• Minneskrift over falne polititjenestemenn i krigen 1940-45. Red. Jon Garmaker ofl. Utg. Norsk politiforbund. 1948. 70 s. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Våre falne 1939–1945. 4 b. Utg. 1948-1951.