Fellesmisjonen: Forskjell mellom sideversjoner

Fellesmisjonen drev misjonsarbeid i Sør-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet. Peder Sørum fra Hadeland var den første som reiste til Sør-Afrika, vinteren 1915-16. Han var til å begynne med underordnet Scandinavisk Alliance Mission (SAM). Sørum arbeidet både i Swaziland og Zululand. Han startet tidlig en skole i Zululand, som riktignok ble motarbeidet av den lokale stammehøvdingen. Et barnehjem ble også bygget. Dette ble finansiert av Fellesmisjonen, og Helga Garsjø var tiltenkt ansvaret for barnehjemmet. Tre år etter at Sørum startet opp reiste [[Helga Garsjø]] etter og sluttet seg til arbeidet. I 1922 kom Thora Aagot Tangen, også hun fra Hurdal, etter og giftet seg med Peder Sørum. Fra tidlig på 1920-tallet brøt misjonærene samarbeidet med SAM og var fra nå fullstendig underholdt av Fellesmisjonen. De flyttet deretter til Lydenburg, og satte raskt igang arbeid der. Peder Sørum oppfordret stadig Fellesmisjonen hjemme i Norge til å samle inn penger til misjonsarbeidet i Sør-Afrika, blant annet til bygging av kirke, men det kan se ut til at det var litt ulike oppfatninger om hvor mye Fellesmisjonen egentlig hadde mulighet til å bidra med. I 1922 ble det behov for litt mer styring på misjonsarbeidet, og "Love og regler for Africamisjonen" ble laget. Komiteen som utarbeidet lovene besto av August Holmstad, Alfred Langseth og Paul Eid. I den perioden Peder Sørums arbeid i Sør-Afrika ble støttet av Fellesmisjonen, fra 1917 til 1927, ble det samlet inn og sendt godt over 80.000 kroner til Afrika. Støtten til Peder Sørum opphørte i 1927 etter gjentatte uoverensstemmelser mellom Sørum og Fellesmisjonen.

Fellesmisjonen ble aldri noen stor organisasjon. I jubialumsskrivet "Med Guds ord blant hverdagsmennesker" pekes det på tre faktorer for at utbredelsen ble begrenset. For det første ble det ikke dannet foreninger noe sted uten at Magnus J. Dahl hadde virket på stedet, for det andre måtte det ha vært en vekkelse på stedet og for det tredje var det avgjørende at det ikke var kristen lekmannsvirksomhet på stedet fra før. Disse tre faktorene, i tillegg til at det allerede på et tidlig tidspunkt ble iverksatt et ganske ressurskrevende ytremisjonsarbeid, førte til at Fellesmisjonen aldri fikk noen stor geografisk utbredelse.