Fimbul nr 19 - 2000: Forskjell mellom sideversjoner

Fimbul nr 19 - 2000 (vis kilde)

Sideversjonen fra 20. mai 2015 kl. 22:29

18 974 byte lagt til , 20. mai 2015

→‎Østervik på 1900-tallet

Eivind Sørensen

3 340

redigeringer

@@ Linje 785: / Linje 785: @@
 === Østervik på 1900-tallet ===
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Disse damene er søstre. F.v. Ingeborg Hansen, Hilda Olsen, Maren Paulsen, Rebekka Hansen.<br/>Alle Østervik, 1960. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Potetsetting i Østervik i 1945. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''17.mai i Østervik i 1945. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Den gamle hengebrua over Østervikelva ble bygd omkring 1910 og var i bruk til nybrua kom ca 1927.<br/>Bildet fra 1915-20. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Seilskuta «Moshulu» av Finland i 1940. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Båten «Brødrene»fra Botn på fiske i Risvær. Eierne var brødrene Anton, Kristian og Lind Andreassen.<br/>1915-20. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Åsta Steinmo og mannen Kerkinen, 1889-1910. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Fra innvielsen av det første feriehjemmet «Malm» i Botn i 1939.<br/>Dette brant ned under krigen i 1942 etter at tyskerne hadde tatt det i besittelse. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Botn med kaia 1938-41.<br/>Melkebåten «Haldis» hadde anløp her. }}
+''Ole Olsen Østervik forteller til Aslaug Olsen og Kjellaug Kulbotten'' <br/>
+Aslaug Olsen og Kjellaug Kulbotten dro på besøk til Ole Olsen en fin sommerdag i juli 2000. Vi ble tatt vel i mot av Ole og kona hans i den trivelige heimen deres i Østervik. Vi var kommet for å høre han fortelle litt om hvordan det har vært å bo i Østervik. Ole Olsen husker episoder helt tilbake til 1919. Han er født i 1915. <br/>
+Spesielt en hendelse husker han som om det skulle ha vært i går: ''"Ho mor måtte selge ei femfors hoppa til han Oluf Jenssen på Stunes. Det var egentlig høsten i 1918. Hoppa gikk med føll. Om våren i 1919 - tidlig på våren - så hadde denne hesten tatt på skubben fra Stunes. En mann fra Østervik var gåanes fra Østervik til Lenvik - da hadde de ennå den gamle hengebrua over Østervikelva - (hengebrua var visstnok bygd i 1905), så ser han denne hesten som for og gikk på Lenvik-sida. Da mannen var kommet midt på brua, så kom hesten etter over hengebrua. Mannen fortalte at han hadde si fulle hyra med å holde seg fast i rekkverket, for det blei slik sleng i brua da hesten kom over."'' <br/>
+Den gamle bygdevegen gikk forbi Ole Olsens gård, og dit kom da hesten. Hoppa hadde gått fra Stunes til Østervik, og ei tima etter at ho kom "heim", følla ho. Hoppa blei solgt høsten 1918 etter at Oles mor var blitt enke. Ho hadde gjeld som måtte betales og fikk 2000 kroner for hesten. Det var dyrtid etter 1. verdenskrig, og hester stod høgt i pris. <br/>
+Hesten blei nå gåanes på marka i Østervik, for elva gikk vårflom, så det var ikke så lett å komme over med hest og føll. I over en måned gikk hesten på heimejorda, og for arbeidet mora hadde med å stelle hesten, fikk ho 10 kr hos han Oluf Jenssen. <br/>
+Oluf Jenssen kom og henta hesten da elva var blitt mindre. Da ridde Ole og søster hans på hesten bortover til elva hvor Oluf Jenssen overtok og ridde over elva. Føllet bar de over brua. <br/>
+Da hoppa gikk fra Stunes til Østervik, fulgte ho ikke den vegtraseèn som går langs fjorden. Folk i Osmarka hadde sett en fremmed hest som gikk forbi der, så det var vegen ho hadde tatt. Folk der lurte jo på hva slags hest dette var, for de kjentes ikke med den. Hjalmar Osmark fortalte dette til Ole da de seinere fikk høre at det var en hest som sprang "heim". Hesten tok ikke denne turen flere ganger. Det virker som om hoppa ville "heim" for å følle. <br/>
+Seinere blei denne hesten solgt til ei enke utfor Liland. <br/>
+<br/>
+'''På handel i Botn''' <br/>
+Det var butikk i Botn, og dit gikk folk fra Snubba også på handel. De gikk over Elvekroken og rodde over Snubbavatnet, og gikk så videre ned til Botn, så den gangen var det ikke så enkelt å komme seg fort til butikken. Det var ikke bare bare å glømme noe. Vegen som folket fra Snubba brukte til butikkveg, blei kalt for "Lappvegen". <br/>
+<br/>
+Folk måtte bruke "apostlenes hester" for å komme seg imellom, heilt til sykkelen kom, men den kom ikke til Østervik før i 1939, og da blei den heller ikke allemannseie. Nei, når de skulle noen steder, så var det å gå. De gikk til Bogen, og på den strekninga brukte de en time. Om vinteren sparka de, de sparka heilt til Liland. <br/>
+De gikk til Liland for å hente medisin. De brukte båt også, men mest vanlig var det å gå. Enkelte varer var det vanskelig å klare seg uten, for eksempel parafin. Ungene fikk oljespanna i handa, og så var det bare å luske av gårde til butikken i Botn, om det så var
+på selveste julaften, for lys måtte de ha. Ole husker da bror hans skulle av gårde til Botn for å kjøpe parafin og glømte oljespanna igjen i bislaget. Da mora oppdaga det, måtte Ole av gårde med spanna, og han sprang heile vegen fra Østervik til Botn - han var yngre enn broren, bare 6 år, og han nådde ikke broren igjen før i butikkdøra, men da var han korge svett. En av dem som jobba i butikken drog fram en margarinkasse så han fikk sitte og satte spekelasitønna ved sida av han. Nå kunne han spise så mye han orka. Slike hendelser husker man! <br/>
+Vegen til Botn gikk den gangen tett forbi bislaget hennes Asta, og der så Ole noe fælt på denne «oljeturen» til Botn. <br/>
+Han så bare armene på noe som kom imot han, ikke hodet. Det viste seg at karen han møtte hadde så tung ryggsekk at hodet var bøyd ned mot brøstet slik at bare skuldrene og sekken vistes. Nifst for en liten 6-åring i adventsmørtna. Men mannen snakka til gutten, og det var heldigvis en nabo. Ole hadde fått en liten faldkniv av mora, og den sprang han med i handa innover og følte seg visst tryggere. Det var avbera og svullis på vegen, og da han sprang over myra, small det i isen, og det syntes han var nifst. <br/>
+<br/>
+På butikken gikk det en lang disk tvers over rommet. På innsida av den var det masse skuffer med alt mulig fra svisker og aprikoser til erter, havregryn og kaffe. <br/>
+Sirupstønna var selvsagt, der var melsekker, sukkersekker. Ingen varer var ferdig veid opp, alt blei veid opp til den enkelte kunde. Fra butikken gikk det ei dør ut til brygga der det var lager. Butikkeieren het Danielsen og var visstnok den første handelsmannen i Botn. <br/>
+Etter at Danielsen døde, dreiv enka, Mathilde, butikken. Ho dreiv til ho solgte butikken til en Karlsen som var bare ei kort tid, så kjøpte Are Strøm butikken i Botn. Han kom fra Vesterålen. Han dreiv til i 1944 da han fløtta til Bogen. Sida har det ikke vært butikk i Botn. <br/>
+<br/>
+'''Litt om skolen''' <br/>
+Skolen i Østervik hadde to ganske store klasserom. Ungene fra Botn og Lenvik gikk også her. Ungene fra Botn hadde lengst skoleveg, men vegen fra Lenvik var nok farligst på grunn av hengebrua. Denne brua var forresten mye lenger ned enn den i dag, ikke langt fra sjøen. <br/>
+Det var en ekkel bakke like før brua, og på holkeføre kunne ungene ha problem med å holde retninga og komme seg trygt på brua. <br/>
+I klasseromma var det tre- og toseters pulter. Tresetringene hadde "laus" benk, så det hendte ofte at den som satt ytterst vippa opp benken dersom de to andre reiste seg. <br/>
+Noe moro skulle de vel ha den gangen også! Det kunne også by på problemer for den midterste dersom han mista noe på golvet. Tomannspultene hadde blekkhus med lokk, det hadde ikke tremannspultene. Tremannspultene hadde ei hylle under der forskjellig utstyr kunne oppbevares. Skolebygget var i to etasjer med leilighet oppe. <br/>
+Vinnem var lenge lærer i Østervik, og han spilte på fiolin. Der var ikke orgel i klasserommet. Ole Olsen husker godt sangtimene. De lærte å synge mange sanger. Under krigen tok tyskerne skolen til bolig for seg. Undervisninga foregikk da delvis i noen barakker og delvis hos lærer Vinnem som bodde i Botn. Etter krigen blei skolen nedlagt, og en vinter gikk østervikungene på skole i Snubba, de gikk også i Botn. <br/>
+<br/>
+'''Slekt''' <br/>
+Dette er ei slektshistorie fra Skogøya. Det var en som het Laurits Dønnesen og bodde i Botn. Han kjøpte Skogøya og fløtta dit. Han tok til seg andres barn og fostra opp. <br/>
+Mor til Ole hadde to søsken som blei oppfostra hos han Dønnesen på Skogøya, og der blei også ho Emilie Vinnem oppfostra. Bestefar til Oles mor, Benjamin Dønnesen, var bror til han Dønnesen på Øya, så der er et gammelt slektsforhold. Han Benjamin Dønnesen kom nordover og hadde to døtre med seg. Den eine blei gift med orgelbygger Larssen, ho het Johanna, den andre dattera blei gift med Peder Hansen i Østervik. Ho var døpt Abel Margrethe, men gikk under namnet Margrethe. Disse blei foreldra til Oles mor. Ho likte ikke det der Abel-namnet, derfor brukte ho bare Margrethe. <br/>
+Kona til Dønnesen på Øya var jordmor. Ho blei kalt for Madam Dønnesen, var visstnok sørfra. Marie Jenssen var jordmor etter Madam Dønnesen, så fulgte Klara Pettersen. <br/>
+Marie Jenssen tok imot Ole. Ole møtte Marie Jenssen en gang da ho fortalte at ho hadde tatt imot tre slike karer som han: Han var nemlig over 6 kg da han blei født! <br/>
+<br/>
+'''Hva levde folk av?'''<br/>
+Nå er det ikke et eineste husdyr igjen i Østervik, bortsett fra hunder og katter. Fagerheim var den siste som dreiv med sau, og det blir noen år sida. Han var også den siste som hadde kyr. I Oles ungdom blei alle jorder slått, ja, ned til det enkelte strå. De gamle var veldig nøye med at det skulle slåes velt. De brukte til og med sigd rundt gjerdstaur og lignende. De visste godt at alt gress kom godt med utpå vårparten. Hesjene stod tett i tett på velslåtte jorder. Nå er det bønder fra ytterbygda som slår i Østervik. I dag drives det jordbruk bare fra Dragvik og utover. <br/>
+<br/>
+Kombinasjonsbruk var det vanlige i Østervik som over alt i Nord Norge. Mannfolkan drog på fiske mens kvinnfolkan stelte heime. Det var Lofoten om vinteren og Finnmarka om våren. Mannfolkan fra Østervik jobba også på verket i Bogen mens det var i drift. Da gikk de til Kleiva for å være på plass klokken 6 om morran de som hadde morraskift. Det var 8-timers arbeidsdag i 3 skift. I 1939 var timelønna kroner 1,10. De jobba i gruva, men noe verneutstyr var det aldri snakk om. Det var gummistøvler på føttene og hatt på hodet, "rallarhatt". <br/>
+<br/>
+Kvinnfolkan hadde som nemnt ansvaret for heimen mens mannen var borte på lønna arbeid. Ho som var heime satt ikke med hendene i fanget, ho hadde allslags arbeid fra vassbæring i allslags vær og på allslags føre til tangskjæring i fjæra, for selv om de var nøye med å sanke fôr, så blei det ofte "knipe" utpå vårparten. Dessuten skulle en stor barneflokk ha mat og klær. Med dagens overflod av alle ting kan man undres over hvordan de fant krefter til å holde hjulan i gang. Husdyrholdet var som på småbruk flest, fra 2 til 3 - 4 kyr. Så hadde de sauer og geiter i tillegg. Geitene holdt de for ostens skyld. Osten blei betalt med 90 øre kiloet på 20- og 30- tallet. På det meste var det 12 hester i Østervik, på 10-12 gårder. Det sier mye om hvor viktig hesten var. De fleste hadde lang veg for å få heim brensel, og i slik transport var det bare hest som dugde. <br/>
+<br/>
+'''Om bærplukking og gjeting'''<br/>
+Sauene og geitene beita naturligvis i skogen, ja, kyrne også, så det ga gode vekstvilkår for all slags skogsbær. I gamle dager var det årvisst masse tyttebær i Østervik, det kom folk helt fra Liland for å plukke denne røde, gode bæra. Det var mest bær i Botn-området. Der blei det plukka på bøttevis. Ole Olsen huska at han brukte å plukke i ei såkalt "geitmelkbøtta" - ei bøtte som var vid og låg for å komme ordentlig til når de melka geitene. Han minnes at han en gang var 5 ganger heime og tømte tyttebærbøtta, geitmelkbøtta som tok omtrent 5 liter. Det var andre tider. Han la seg på kne og plukka som om han melka. Slik var det hvert år. Han kan huske at han telte 18 store tyttebær på en "klunge". <br/>
+Blåbær måtte de lenger til skogs for å hente, men det var rikelig av den bæra også. I gammeldagan var det gjeteran som bestemte når moltebæra skulle plukkes, når det var blitt "mylta". Da gikk folk og plukka, og det var skikken at de plukka på uansett eiendom. Det kunne være så mye moltebær at kallan brukte børtre for å få "fangsten" heim. <br/>
+<br/>
+Det var skikk å hyre gjetere fra andre steder, for eksempel kunne det komme gjetere helt fra Gratangen. Fra Veggen og Lenvikmarka var vanlig. Ole husker at John Løvli fra Lenvikmark og Esaias Andersen fra Veggen var gjetere i Østervik. Dyra blei samla slik at det ikke behøvdes så mange gjetere. I Østervik hadde Øvergården en gjeter, og Nergården en. Mens de var i skogen, var disse gjeterne i lag, men når de kom ned, skiltes de på en plass som ennå går under namnet Skjellet. Derfra gikk dyra hver til sine gårder. Det kunne bli ganske mange dyr til sammen å holde styr på. <br/>
+Hvorfor var det egentlig nødvendig å gjete dyra? <br/>
+Det var fleire forhold som gjorde det nødvendig, det kunne til og med forekomme ulv i skogen i gammeltida. <br/>
+Ei svensk kvinne som het Stor-Elen var også gjeter i Østervik. Hun var så sint på ei ku som tilhørte Peder Ingebrigtsen. Kua var så fæl til å snike seg bort. Stor-Elen snakka dårlig norsk, og folk herma etter henne når ho skjentes på den umulige kua: ''"Forbaska Emmalomma, Storelvedalen oppe", "Gå oppe, gå mellagåveien"''. <br/>
+Ganske uforståelig å finne ut av kuvegene til Stor-Elen, men det var sikkert artig for de andre gjeterne. <br/>
+Mor til Ole var bare 6 år i februar da hun måtte gjete sommeren etter. Faren var med henne den første dagen, men etterpå måtte hun være aleine i skogen. Det var sikkert nifst for så små barn å være aleine i skogen, spesielt når man tenker på at det kunne dukke opp ville dyr, men ulv var svært sjelden på våre trakter da. <br/>
+Oles farfar, som var født i 1833, møtte på ulv en gang han kjørte heim ved. Da var ulven heilt nede ved gården. <br/>
+<br/>
+'''Ulykker''' <br/>
+I februar 1930 forliste to mann like utfor støa til Ole. To brør hadde seilt til Bogen og blei overfalt av uvær på heimvegen. Den eine drukna tett innved land. Ei tragisk ulykke som gjorde inntrykk på alle i bygda. <br/>
+I februar 1934 var det nok ei tragisk drukningsulykke i bygda. Joakim, bror til Karl Ingebrigtsen, drukna i sjøen. Disse ulykkene huskes ennå. <br/>
+<br/>
+'''Folk i alle husan''' <br/>
+Før var det fullt av folk i alle hus. Familiene var store, Ole Olsens familie var visst den minste familien i Østervik med "bare" tre barn, ellers var det fem, seks og syv barn i de fleste familiene. Dessuten bodde jo besteforeldregenerasjonen også sammen med resten. <br/>
+Det var mye liv i bygda, og noen av ungene var meir "oppfinnsomme" enn andre, det hendte alltid ett eller anna når ungene var på ferde i høstmørtna, da som nå, men kanskje meir da, for nå leker ikke ungene ute så mye, de har jo TV'n  som adspredelse. <br/>
+I gamle dager var det helt vanlig at ungene måtte arbeide for eksempel som gjetere som nevnt ovenfor. Ole husker at han var i Kleiva og kjørte møkker og harva for noen der som ikke hadde hest, og det begynte han med da han var 10 år. På denne måten hjalp han mora slik at hun kunne få råd til å beholde ei kvige - sette på fleire kyr - i stedet for å selge dyret som slakt for å betale banktermin. <br/>
+<br/>
+'''Husflidsarbeid''' <br/>
+Mannfolkan laga allslags husgeråd av tre som for eksempel tvorer, auser, snøskufler, reker (spade til bruk i fjøsen). En som het Anton Andreassen var flink til å lage treklomper. <br/>
+Vogner og sleder blei også laga på gården. De var i skogen og fant emner til skokler og meier, trestammer med høvelig fasong. De laga også støttinger og kjelker. Jernbeslaga blei ikke laga i Østervik, for her var ikke smed. <br/>
+Kjelkene blei blant annet brukt når melka skulle fraktes i meierispann fra gården og opp til vegen der melkebilen henta den. Før melkebilens tid, drog de melkespannene innover til Lenvik til videre sjøtransport til Narvik med båtene "Haldis" og "Fykan". De trilla også melkespannene på ei kassetrillebåra. I Lenvik måtte de ned i fjæra med melkespannene, for det var ikke kai der, bare en molo. Så var det å ro melkespannene ut til lokalbåten. <br/>
+<br/>
+'''Blindesenteret''' <br/>
+Blindesenteret blei bygd opp på den gamle Astagården. Tomta blei gitt til Blindeforbundet av familien på den gården. Lokalbefolkninga i Østervik har heile tida hatt et blindesakslag som har arbeidd for blindesaka, og de har samla inn mye penger på loddsalg og basarer. <br/>
+Gjenstandene har blitt laga av folk i bygda, spesielt av kvinnfolkan. Senteret har også vært arbeidsplass for en del personer fra lokalmiljøet. <br/>
+Blindesenteret blei bygd opp på 70-tallet. <br/>
+<br/>
+'''Krigen kom til Østervik også''' <br/>
+Det bodde tyskere i noen av husa, men ellers blei det satt opp mange barakker i bygda der det bodde tyske soldater. Fangebarakker var der også, russeleir. Ole trur at det bodde ca. 50 russere i leiren i Østervik. De var i skogen og hogg ved for tyskerne, etterpå saga de den. Folk i Østervik som hadde hest, var «tvangssendt» for å kjøre ved. <br/>
+Han husker at han en gang var oppe i Snubbafjellet og henta vedlass. Han trur at dette måtte være på en lenvikeiendom, på Tofte sitt. De kom ned ved han Løvli i Snubba, så det var lang kjøreveg etter ved, og det blei en lang veg for russefangene å gå heilt fra Østervik til vedskogen i Snubba. Brua over Østervikelva var på plass under krigen, den kom i 1925. Årstallet stod på en stabbestein ved brua. Der var fire store stabbesteiner som blei fjerna da det blei støpt mur langs vegen. <br/>
+<br/>
+Tyskerne hadde et kanonbatteri på Hågen oppfor ho Edna Fagerheim. Der var masse barakker. Skolen hadde de tatt og hyttene som var i bygda. I Botn hadde de mange privathus som de hadde malt nummer på først, og så innkvarterte de seg etter hvor mange der var plass for. Husfolket måtte bare finne seg i å presse seg sammen på den plassen som blei igjen. Gammelstua på Oles gård var "avmerkt" i fall
+det skulle bli behov for meir husrom for fienden. <br/>
+<br/>
+'''Moshulu''' <br/>
+Denne finske seilskuta blei tatt av tyskerne og lå som lossement for ubåter i Øysundet under krigen. Etter krigen blei den liggende der, men under en nordavindskuling sleit den seg laus og rak innover mot Østervik. Den stoppa først opp mot Storlandsskjærran, men så blei han sydvest og båten kom da oppover mot land og tippa over. Harald Hansen henta finnlenderen som var ombord. Det ligger ennå ei mast fra Moshulu i fjæra nedfor Fagerheim. Mastene var av jern, så det var svært tunge greier. Ei anna mast ligger over ei stikkrenne på stien ved Blindesenteret, stien som er merka for de blinde. <br/>
+Nå er Moshulu kjøpt tilbake til Finland av den finske stat. Det var ei stolt skute med tre mastre. <br/>
+<br/>
 === Forra ===
 Rettelse tatt inn i [[Fimbul nr 21 - 2003#Rettelse|"Fimbul" nr 21]]; Strøm-butikken fløtta til Bogen i 1964. <br/>