 Stamstadgardane (Sygard og Nordgard) i Lom ca. 1880-1890. Tunet på Nordgard lengst borte. Der var mannen til Rønnaug fødd og oppvaksen, og ekteparet budde der iallfall periodevis. Kor lenge dei levde, og kvar dei døydde, er ikkje bringa på det reine. Foto: Axel Lindahl/Galleri NOR, Nasjonalbibliotekets biletsamling. Rønnaug Jonsdotter Frisvoll (Andvord) (fødd i Lom 1812, død 16. mars 1900 på Østre Toten) var jordmor. Ho var fødd og oppvaksen på Systugu Frisvoll i Garmo sokn, der foreldra var gardbrukarar. Foreldra var Jon Pålsson Frisvoll (1781-1853) og Rønnaug Ivarsdotter frå Sygard Aukrust (1790-1869). Rønnaug var nummer to i ein syskenflokk på fem.
Rønnaug vart tilsett som jordmor i Lom i 1849. Til da hadde det vore berre ei «eksaminert» jordmor i heile det store Lom prestegjeld og herad (nåverande Lom og Skjåk kommunar). Det var Magnhild Sperstad, som budde i Skjåk. Rønnaug skulle ha 20 spesidalar årleg i jordmorstillinga.
Rønnaug Frisvoll gifta seg i godt vaksen alder i 1859. Brudgommen var 18 år yngre. Det var Tosten Pålsson Andvord (fødd 1830), son av lensmann i Lom Pål Tostensson Andvord (1795-1863) og kona Torø Sevaldsdotter frå garden Kjæstad, som også ligg i Lom (1806-1896). Pål og Torø Andvord åtte og dreiv garden Nordgard Stamstad, der Tosten hadde vakse opp. Han var odelsgut, og hadde overteke farsgarden i 1850, men dreiv han berre eit års tid da han selde den att. I åra 1859-1863 var Nordgard Stamstad ått og driven av yngste bror til Tosten, Richard Andvord, som rett etter dette vart handelsborgar i Christiania og grunnla det kjende papirfirmaet med hans namn. Les mer …
 Helleristningene på Glemmastadstranda i Østre Toten. stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder. Les mer …
 Anton Alfstad Foto: Ukjent Anton Alfstad (født 4. september 1843 i Østre Toten, død 5. juli 1906 s.st.) var gardbruker i Østre Toten. Han dreiv Oppigarden Alstad og bygde ut tettbebyggelsen Lillo på tomter fra garden. På 1890-tallet eide han også Askjum i Nordlia.
Alfstad var en av storbøndene i den sentrale delen av Østre Toten som dominerte landbruksorganisasjonene og kommunepolitikken på slutten av 1800-tallet. I 1882 var han med og grunnla Østre Toten Samtalelag, forløperen til Østre Toten Bondelag. Han var dessuten takstmann for Hypotekbanken og en ivrig travsportsmann, som eide rekordhesten «Alf». Les mer …
 Inntunet på Breili ca. 1900. Schultz bodde sannsynligvis i bygningen til høgre. Foto: Jens Raabes bok En storbygd (født 24. juli 1764 i Ringsaker, død på Breili i Østre Toten 18. august 1826) var jurist og embetsmann. Schultz var fra 1790 til 1796 inspektør for Nordgrønland, der han blant annet måtte håndtere gjenstridige engelske hvalfangere. Fra 1800 til 1825 var han fogd i Totens fogderi, med bolig og kontor på Breili. I februar 1813 ble fogden utsatt for det første store bondeopprøret i Norge i forbindelse med matmangelen dette året. Sjøl var Schultz kjent som storeter og gourmand, og ble av opprørerne kalt «det feede best». Børge Schultz var sønn av major Christopher Jørgen Schultz (1725–73) og Johanne Crantz Eeg (død 1824). Som mange andre embetsmannsbarn fikk han hjemmeundervisning og begynte deretter som kontorist for ulike embetsmenn. Schultz reiste så til København for å studere jus, og 30. juli 1788 tok han eksamen med karakteren «bekvem». To år seinere gifta han seg i Eidsvoll med Martinette Christine Schultz Eeg (1753-1836), datter av romsdalsfogden Jacob Andreas Eeg (ca. 1715–87) og Elisabeth f. Leganger (1720–79). At Schultz' mor var født Eeg, kan antyde at han var i slekt med kona. Les mer …
 Boka Om Husfliden i Norge ble gitt som personlig gave fra Eilert Sundt til Ole Skattum. (født 1799 på Toten, død 1884 i Østre Toten) var bonde, landhandler og treskjemaker. Han er best kjent fra Eilert Sundts bok Om Husfliden i Norge.
Skattum var bonde på garden av samme navn, i Nordlia i Østre Toten. Han og sønnen Ole Jakob regnes som foregangsmennene i skjemakerarbeidet på Toten. Garden Skattum var relativt liten, så det ble behov for attåtnæring. På 1860-tallet gjorde de over 1000 dusin treskjeer i året, og skjeene ble omsatt over hele landet, til dels også i Sverige og Danmark. Salgskanalene var bl.a. markedet på Grundset, omreisende handelskarer og lokale landhandlere.
Skjemakerarbeidet ble på slutten av 1800-tallet svært utbredt i grenda Nordlihøgda, ettersom naboene så hvor innbringende Skattums husflidsarbeid var. Mellom 1870 og 1880 skal tallet på skjemakere ha vært på det høyeste.Ole Skattum fikk i 1868 Norges Vels sølvmedalje for treskjeene sine. Les mer … | 
