 F.A. Wessel-Berg, 1890. Fotograf ukjent. Nasjonalbiblioteket. Frederik August Wessel-Berg (fødd i Sem i Tønsberg 27. juni 1809, død på Kongsvinger 8. november 1895) var jurist og embetsmann. Namnet er mest kjent frå Wessel-Bergs reskriptsamling, ei fem bands utgåve av kongelege befalingar og føresegner frå einevaldstida 1660-1813.
Familie
Han var son av justitiarius Jens Christian Berg (1775–1852) og hans fyrste kone Hedevig Marie Elisabeth Wessel (1773–1816). På den tida Frederik August vart fødd, som den yngste av tre sysken, var faren birkeskrivar (sorenskrivar) i Søndre Jarlsberg. Familien åtte og budde på garden Gulli i Sem.
Wessel-Berg gifta seg i 1837 med Pauline Augusta Clausen (død 1872), dotter av tollbetjent i Christiania Lars Clausen og hustru Louise Thrane. Etter at fyrste kona døydde inngjekk Wessel-Berg nytt ekteskap i 1879 med Elisabeth Margrethe (Betzy) Nielsen (fødd 1836). Ho var dotter av Nils Berg Nielsen, eigar av Skansgarden på Vinger, og Ursulla Maria Gaarder Rynning.
Utdanning og embetskarriere
Wessel-Berg vart student frå katedralskulen i Christiania i 1827. Han tok juristeksamen (cand. jur.) ved universitetet i Christiania i 1835. Allereie i studietida vart han tilsett som kopist i Justisdepartementet (1835), avanserte til fullmektig og var departementstilsett til 1849. Da vart han utnemnd til fut i Orkdal og Gauldal. I 1857 vart han amtmann i Nordre Trondhjems amt. I 1866 fekk han embetet som sorenskrivar i Vinger og Odalen, som han etter søknad vart innvilga avskil frå i 1880.
Reskriptsamlinga og anna publikasjonsverksemd
I åra 1840–1845 gjennomførte Wessel-Berg eit storarbeid med utgjevinga av kongelege befalingar og føresegner («Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve») frå einevaldstida 1660–1813. Dette vart gjort ved sida av full stilling i departementet i tillegg til det han sjølv kallar «andre heterogene Sysler». Det resulterte da også i at han vart overarbeidd og fekk eit mentalt samanbrot, slik vi vel å tolke formuleringa hans i forordet til siste bandet: «en Nervesvækkelse og derpaa følgende heftig Nervefeber». I det same forordet uttrykkjer han takksemd til faren, den røynde juristen og ivrige pioner innan den nasjonsbyggande historieskrivinga, J. Chr. Berg: Farens «ualmindelige Hukommelse, samt grundige og klare Oversigt over Materien, i Forbindelse med hans rige Skat af Notater og Samlinger herhen hørende, har baade været mig til stor Lettelse ved mit Arbeide og derhos tjent til at give samme en større Fuldkommenhed». I 1847 gav han ut registerbandet til reskriptsamlinga. Han skriv der i forordet at registeret «for en stor Deel» er utarbeidd av kand.jur. Hjalmar Gjertz.
I ulike fora utgav Wessel-Berg ei rekkje historiske kjeldeutgjevingar, historiske utgreiingar og kommentarar til kultur- og samfunnsdebatt. Dessutan utgav han anonymt ei biografisk skisse av faren (1843).
Ordensutnemningar
F.A. Wessel-Berg vart utnemnd til riddar av den svenske Nordstjerneordenen i 1863 og likeins riddar av St. Olavs orden i 1866 «for fortjenstfuld Embedsvirksomhed».
Kjelder og litteratur
 Kongsvinger stasjon i 2007. Foto: Trond Strandsberg ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.
Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.
Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.
Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer. Les mer …
 Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige.» Pissut (gnr. 7/24) er en boligeiendom ved innsjøen Digeren i tidligere Vinger kommune, nå i Kongsvinger kommune. Stedet var opprinnelig husmannsplass under storgarden Skinnarbøl. Navnet er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt.
Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren?
Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg i 1712, og Inger var nesten 40 yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718 – 1738), Kari født i 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749.
I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer …
Åsta Holth (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Ho vaks opp på finnetorpet Sør-Revholt på Grue Finnskog som den nest yngste i ein stor syskenflokk. Det var trange kår, og som fjortenåring fekk ho sin første jobb som hushjelp. Det var hardt arbeid der klasseforskjellane mellom tenestefolk og arbeidsgjevarar var tydelege.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Ho sa sjølv om skrivemåten: «Visst er Holth eit jålet namn, med den h'en hengt på. Men det var mote den gongen far min forkorta Revholt.».
Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela.
Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 26. juli 1923: utsnitt av omtale av Sigvard Larsen i forbindelse med at han hadde vært politimann i nær 50 år. (født 3. juli 1848 i Brandval i dagens Kongsvinger kommune, død 26. januar 1928) var politimann. Etter å ha arbeidet noen år i hovedstadsområdet, begynte han som politibetjent på Lillehammer i 1879, hvor han forble helt til han gikk av 1. januar 1924. På begynnelsen av 1900-tallet var Larsen forkjemper for ny politilov, og han omtales gjerne som Politilovens far. Han stilte på det første landsmøtet i Norsk Politiforbund i 1906 og talte for at Norge trengte en politilov. Han hadde selv laget et forslag til lov: "Udkast til lov om politivæsenet" som han hadde publisert i 1904 i Politibladet. Larsen gikk inn for en tidsmessig og demokratisk omlegging av politietaten, som han sammenfattet i setningen Politiet må bli en beskyttelse for folket, av og ved folket. Les mer …
 Arsenalet på Kongsvinger festning Foto: Tor Egil Riegels Strand Kongsvinger festning er et festningsanlegg i Kongsvinger i Hedmark. Den ble påbegynt i 1681 og sto ferdig i 1689. Festningen er orientert mot Sverige, og som en følge av Karlstadforliket ble den i 1905 tatt ut av bruk. Selve festningen har aldri vært i kamp, men et tilknyttet fort, Vardåsen, var i kamp i 1940.
Etter at Gyldenløvefeiden endte i 1679, begynte man å bygge flere nye festningsverk langs kysten og svenskegrensa. Kongsvinger festning ble anlagt ved veien fra Värmland til Christiania, som var en viktig framrykkingsvei ved en eventuell invasjon av Norge. Den ligger ved et fergested ved Glomma. Da byggingen av festningen begynte lå det allerede noen befestninger på stedet. I nærheten finnes Tråstad skanse ble anlagt 1657–1658, og på stedet hvor festningen ligger ble Vinger skanse anlagt 1673–1674.
Et forslag til den nye festningen ble tegnet av Johan Caspar von Cicignon, men ble ansett som for omfattende. Et nytt utkast ble derfor utarbeidet av generalkvartermester Anthony Coucheron. Vinger skanse, som besto av et murt tårn med en ringmur og tørr grav, ble brukt som utgangspunkt. Et år etter at byggingen startet, i 1682, ble festningen tatt i bruk, med Georg Reichwein (1630-1710) som første kommandant. Den ble da kalt Vinger festning, og i 1683 ble dette endret til Kongsvinger festning.
Les mer … | 
_kart_1800.jpg)
