 Flyfoto av Morthov. Foto: Widerøes Flyveselskap (1951) er en gard i Løten kommune på Hedmarken. Den ligger sør i Bergfjerdingen, og ser ut til å ha vært del av en eldre gard med navnet Hov. Den ble på et tidspunkt delt, og den nordre delen ble Halsteinshov mens den søndre ble Morthov.
Oluf Rygh klarte ikke å forklare førsteleddet i navnet. Han mente det var rimelig at mort- burde komme fra et personnavn. Det eneste navnet han finner som likner noe er Marteinn, men lydovergang fra Marteinshov til Morthov stemmer ikke med språkutviklinga på Hedmarken. En mulighet er at det kommer fra murti, som er kjent fra Island som et tilnavn på en kortvokst person. Bygdebokforfatter Jørgen Barthold Morthoff, som sjøl kom fra garden, mente at forklaringen murti er den mest sannsynlige.
Morthov var en tid i adelseie, og ble i 1609 makeskifta med kronen. Den ble registrert som ødegard i 1612, og var så halvgard i 1616. Det året sies det også at den var bondegods, så kronen må allerede ha kvitta seg med den. Garden har siden vært i bondesjøleie. Les mer …
 «Selvportrett med sigarett» (1895) (født 12. desember 1863 på Engelaug Østre i Løten, død 23. januar 1944 i Oslo) var maler og grafiker, og er en av de mest kjente norske kunstnere i både inn- og utland. Hans verk var en sentral forutsetning for utviklinga av de ekspresjonistiske strømningene i 1900-tallets kunst. Han opplevde både suksess og kritikerslakt, og ble etter hvert omtalt internasjonalt som Norges største kunster. Hans verker regnes fortsatt som noe av det største innen moderne malerkunst, og flere av hans bilder har gått for rekordhøye beløp. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Peter Vogelius Deinboll med ordensteiknet for St. Olav. (fødd 8. januar 1783 i København, død 13. mai 1874 i Vestre Aker, nåverande Oslo kommune) var teolog, skulemann, folkeopplysningsmann og politikar. Deinboll var initiativtakar til den fyrste lærarutdanninga i Nord-Noreg og ein av hovudmennene bak skulelova av 1827. Han har også etterlate seg verdfulle botaniske og zoologiske samlingar. Gjennom sitt lange, aktive yrkesliv gjorde Deinboll seg sterkt gjeldande ved si prestegjerning, ved si undervisnings- og opplysningsverksemd og ved anna samfunnsgagnleg innsats i svært mange lokalsamfunn over store delar av landet, så vel som politisk på riksplanet. Han verka over lengre tidsrom i bygder og byar i Buskerud, Vestfold, Oslo/ Akershus, Finnmark, Troms, Hedmark og Møre og Romsdal. Peter V. Deinboll er eit framståande døme på danskar som valde å halde fram med sine yrkeskarrierer og yte sin samfunnsinnsats i Noreg etter statskløyvinga i 1814. Les mer …
 Skrankeområdet på Løten folkebibliotek. Foto: T.R.Helgesen i Løten kommune i Innlandet fylke er første gang nevnt i 1834. Utgangspunktet var 48 bøker som tilhørte Sogneselskabet. Dette var en lokalavdeling av Selskabet for Norges Vel. Kommunebestyrelsen tok over etter 1886 med nye statlige regler for bibliotekvesenet og økonomisk støtte til biblioteket. Etter 1887 hadde biblioteket tilhold på Lund gamle skole. Gamle Tingberg sto ferdig i 1898, og biblioteket flyttet dit. Her var det ikke eget rom for biblioteket. I 1958 brant kommunehuset Tingberg, og midlertidig lokale ble etablert i Løiten meieri. I 1960 flyttet biblioteket inn egne lokaler i det nye kommunehuset, Nye Tingberg. Les mer …
 Flyfoto av brenneriet. (1949)  Det tidligere brennerianlegget huser blant annet et utsalg for Løiten Lys. Foto: Jan-Tore Egge ble opprettet i 1855 i Løten kommune på Hedmarken. Brenneriet produserte blant annet et utvalg likører, karveakevitter, og andre ferdigvarer. Etter hvert ble konkurransen i brennevinsmarkedet så sterk at man opprettet en egen avdeling i Christiania. I 1874 kjøpte man derfor Karl XIIs gate 7, der Løiten Brænderis Destillasjon ble anlagt. På Løiten Brænderis Destillasjon foregikk det etter hvert krydring, forskning, og distribusjon under Anders Løwlies ledelse, og der ble Løitens akevitter utviklet. Oppskriftene som ble utviklet der, ble senere overtatt av Vinmonopolet i 1927. Vinmonopolets produksjonsselskap Arcus, krydrer etter samme reseptene i dag som den gang. Les mer … | 
