Skribenter
87 027
redigeringer
→Nasjonal Samling
(→Kilder) |
|||
| Linje 40: | Linje 40: | ||
I januar 1942 fikk han melding om at han skule bli finansminister i [[Vidkun Quislings andre regjering|en ny «nasjonal regjering»]] med [[Vidkun Quisling]] som såkalt [[ministerpresident]], utnevnt ved [[statsakten på Akershus]] 1. februar. Prytz fikk her den vanskelige oppgaven med å bremse det enorme tyske forbruk i Norge, som ble trukket direkte på [[Norges Bank]] og som medførte en farlig undergraving av norsk økonomi. | I januar 1942 fikk han melding om at han skule bli finansminister i [[Vidkun Quislings andre regjering|en ny «nasjonal regjering»]] med [[Vidkun Quisling]] som såkalt [[ministerpresident]], utnevnt ved [[statsakten på Akershus]] 1. februar. Prytz fikk her den vanskelige oppgaven med å bremse det enorme tyske forbruk i Norge, som ble trukket direkte på [[Norges Bank]] og som medførte en farlig undergraving av norsk økonomi. | ||
Som finansminister støttet Prytz seg særlig til NS-embetsmennene [[Per Einarsen von Hirsch|Per von Hirsch]] og [[Ivar Elstad]]. Dels samarbeidet disse med [[Reichskommissariat]] for å få til nødvendige moderniseringer, dels forsøkte de å stå imot tyske krav. Prytz var forferdet over tyskernes rasepolitikk og tok bare ugjerne på seg forvaltningen av jødeboene. | |||
Men Prytz var lojal mot sitt valg på å satse på [[nasjonalsosialisme]]n og tysk seier, og opptrådte derfor som tyskernes venn og forbundsfelle. Han stilte i uniform på tyske og norske NS-stevner, hilste «Heil og Sæl» og formulerte de nødvendige floskler om Hitler og den germanske seier, til og med bevegelsens antisemittiske tirader. Innad tilhørte han den opposisjon i Quislings regjering som gjentatte ganger, senest september 1944, fremførte flengende kritikk av det tyske overherredømmet og innstendig anbefalte separatfred for Norge, om nødvendig med trussel om at NS-styret ville trekke seg om de ikke fikk det sånn. | Men Prytz var lojal mot sitt valg på å satse på [[nasjonalsosialisme]]n og tysk seier, og opptrådte derfor som tyskernes venn og forbundsfelle. Han stilte i uniform på tyske og norske NS-stevner, hilste «Heil og Sæl» og formulerte de nødvendige floskler om Hitler og den germanske seier, til og med bevegelsens antisemittiske tirader. Innad tilhørte han den opposisjon i Quislings regjering som gjentatte ganger, senest september 1944, fremførte flengende kritikk av det tyske overherredømmet og innstendig anbefalte separatfred for Norge, om nødvendig med trussel om at NS-styret ville trekke seg om de ikke fikk det sånn. | ||