291 440
redigeringer
→Store nordiske krig
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 58: | Linje 58: | ||
Krigen ble de første årene ført i Sveriges østlige rikshalvdel og på kontinentet. Men i [[1716]] var Finland og Baltikum tapt, og Karl XII vendte seg mot Danmark-Norge. Han samlet 40 000 mann og en flåte, og planla først å ta Danmark. Men mildværet tinte isen i Øresund så hæren ikke kunne komme seg over. Dermed var Norge et bedre mål. I [[det første Norgesfelttoget]] ble [[Oslo|Christiania]] tatt den [[22. mars]] 1716, men han klarte ikke å innta Akershus festning. Den svenske hæren flyttet seg inn i Østfold, og den [[12. mai]] etablerte Karl XII sitt hovedkvarter i Berg. Dermed var det duket for et angrep på Fredrikshald og festningen. | Krigen ble de første årene ført i Sveriges østlige rikshalvdel og på kontinentet. Men i [[1716]] var Finland og Baltikum tapt, og Karl XII vendte seg mot Danmark-Norge. Han samlet 40 000 mann og en flåte, og planla først å ta Danmark. Men mildværet tinte isen i Øresund så hæren ikke kunne komme seg over. Dermed var Norge et bedre mål. I [[det første Norgesfelttoget]] ble [[Oslo|Christiania]] tatt den [[22. mars]] 1716, men han klarte ikke å innta Akershus festning. Den svenske hæren flyttet seg inn i Østfold, og den [[12. mai]] etablerte Karl XII sitt hovedkvarter i Berg. Dermed var det duket for et angrep på Fredrikshald og festningen. | ||
Kommandanten på festningen var [[Hans Jacob Brun]], som hadde en styrke på 1300 soldater, tohundre mann fra borgervæpningen samt et stadskompani og et frivillig korps på omkring hundre mann hver. | ===Angrepet i 1716=== | ||
{{utdypende artikkel|Angrepet på Fredrikshald 1716}} | |||
Kommandanten på festningen var [[Hans Jacob Brun]], som hadde en styrke på 1300 soldater, tohundre mann fra borgervæpningen samt et stadskompani og et frivillig korps på omkring hundre mann hver. Nede i byen ble det reist palisader og batterier, og på havnen lå [[«Defensjonsprammen»]], et flytende batteri med seks kanoner. | |||
Natt til [[4. juli]] kom angrepet. Ytre Borgerskanse ble raskt tatt. Soldatene på Fredriksten kom seg i posisjon da alarmklokkene ringte. De meide ned den svenske fortroppen, men hovedstyrken på 1400 mann kom frem til festningen. De ble kastet tilbake fire ganger før tapene var så store at de trakk seg tilbake mot byen, der det raste gatekamper mellom nordmenn og en svensk styrke på omkring 600 mann under oberstløytnant Rutger Fuchs. I firetiden hadde svenskene stort sett kontroll over byen, men det var fortsatt motstand fra norske soldater og borgere. I femtiden trakk de siste norske styrkene opp i festningen. «Defensjonsprammen» begynte å bestryke torget, der svenskene var samlet. Det norske batteriet der hadde blitt fornaglet, slik at det ikke kunne brukes av svenskene. Et par kanoner ble kjørt frem, men mannskapene ble forhindret av den kraftige ildgivningen fra prammen. Samtidig skjøt battieriene på Fredriksten ned i byen. | |||
Under kampene oppholdt Karl XII seg i [[Peder Colbjørnsen]]s bolig. På et tidspunkt ble huset truffet av en bombe, og kongen fikk en mindre skade i ansiktet da han ble truffet av en splint. Utendørs var det ikke mye tryggere, da gode norske skyttere lå i skråningen og skjøt mot svenskene. [[Carl Gustav Delwig]], en av svenskenes dyktigste offiserer, ble truffet av en muskettkule i hode og døde umiddelbart. | |||
I åttetiden om morgenen ble det sendt bud til festningen, der man bad om ild opphør så de falne kunne begraves. Kommandantens svar var at svenskene fikk trekke seg tilbake, så skulle man ta seg av å få gravlagt de døde. Svenskene prøvde rundt middagstider med et nytt angrep, men dette ble straks slått tilbake og bombardementet økte i intensitet. Peder Colbjørnsen hadde ønsket å skyte byen i brann; haldenserne hadde gode erfaringer med å bruke ild for å jage ut fienden. Det lyktes ikke, og på ettermiddagen ble men enige om å sette fyr på fyen. Tjenestepiken Olaug, som tidligere hadde fornaglet kanonene på torget, ble rodd inn fra prammen for å sette fyr på [[Hans Colbjørnsen]]s hus. Dette var ikke noen idé man plutselig fikk, det var klargjort med strie og håndgranater på loftet. Samtidig satte Peder Colbjørnsens tjenestegutt [[Anders Brønildsen]] fyr på Peder Colbjørnsens og [[William Walcker]]s hus. Ilden spredte seg raskt, og svenskene sto maktesløse. Under flukten falt mange svensker, blant annet generalmajor Schomer. | |||
Da svenskene hadde forlatt byen hadde 350 hus brent ned. Festningen var derimot nesten uten skader. Karl XII trakk seg tilbake til [[Torpum]], der han ventet på ammunisjon og beleiringsskyts. Men [[8. juli]] hørte man kanoner som drønnet lenger sør. Det kom bud om hva som hadde skjedd – [[Peter Wessel|Tordenskiold]] hadde senket den svenske flåte i Dynekilen. Karl XII måtte gi opp og trekke seg tilbake til Sverige. | |||
==Beleiringen i 1718== | |||
{{utdypende artikkel|Beleiringen av Fredriksten 1718}} | |||
{{utdypende artikkel|Karl XIIs død}} | |||
I [[1718]] var Karl XII igjen klar for å angripe Norge. Denne gangen var Fredrikshald og festningen blant de første målene. Det ble anlagt løpegraver opp mot festningen. Fortet [[Gyldenløve (Fredriksten)|Gyldenløve]] ble erobret, da dette var en hindring på veien mot Fredriksten. I løpegravene hadde den norske ildgivningen fra festningen en fryktelig effekt. Av omkring 200 mann som oppholdt seg der i løpet av en dag mistet 55 livet. Søndag [[11. desember]] var avstanden mellom de norske og de svenske linjene bare 160 meter. 6000 svenske soldater ventet på å storme så snart kongen gav klarsignal. På festningen hadde [[Barthold Nicolai Landsberg]] en garnison på 1500 mann, hvorav 200 var syke. | |||
Karl XII inspiserte løpegravene på kvelden. Ingeniør Maigret kunne fortelle at om åtte dager var festningen under svensk kontroll, men kongen var mer usikker. Den norske ildgivningen ble mer intensit, og lyskuler ble sendt ut for å kunne se svenskene bedre. Ved åttetiden på kvelden gikk Karl XII frem til den forreste løpegraven. Til tross for advarsler fra Maigret krøn han opp på brystvernskråningen for å se på gravearbeidene. Han lå der lenge, inntil klokken 21.15. Da rykket det til i ham, og hodet falt tilbake. Et skudd hadde truffet krigerkongen på venstre side av hodet og drepte ham momentant. | |||
Kongens lik ble iført en hvit parykk og en hatt, og lagt under noen soldatkapper. Man fryktet at de svenske soldatene skulle miste motet fullstendig om de fikk vite at kongen var død. Men under bæringen med fra Gyldenløve mistet soldatene båren, og så hvem det var. Liket ble ført til hovedkvarteret i Tistedalen, og [[16. desember]] ble det ført videre til Sverige på en vogn. | |||
[[Fredrik av Hessen-Kassel]], som var kongens svoger, tok kommandoen over de svenske styrkene. Krigskassen ble delt mellom generalene, og dagen etter kongens død ble beleiringen hevet og svenskene trakk seg ut av Norge. I Østfold gikk tilbaketrekkingen greit; verre var det i Midt-Norge der Armfeldts styrker kom ut for snøstorm i Tydalsfjellene. | |||
==Nye byggearbeider== | |||
Etter Store nordiske krig begynte man med nye byggearbeider. Gyldenløve var ødelagt, og måtte settes i stand igjen. Det ble også bygget et takhvelv på provianhuset. I [[1721]] ble det også fastslått at man måtte reparere Overberget, Borgerskansen og Stortårnet. | |||
[[1753]]–[[1756]] ble en ny kommandantbolig reist; den er nå kjent som [[Den gamle kommandantbolig]]. Et nytt provianthus, nå [[Øvre magasin (Fredriksten)|Øvre magasin]] stod ferdig i [[1770]]. | |||
==Angrepet i 1814== | |||
{{utdypende artikkel|Angrepet på Fredriksten 1814}} | |||
Ved [[Kielfreden]] ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som [[17. mai]] resulterte i en egen norsk [[Grunnloven|grunnlov]]. Den svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotikjen rømte feltet da [[Hvaler]] ble besatt. På Fredriksten festning var man derimot klare til kamp. | |||
I [[Enningdalen]] førte små norske styrker under [[Johan Henrik Spørck]] geriljakrig mot svenskene. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. [[1. august]] sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dagen var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. [[3. august]] truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen. | |||
Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter. | |||
[[5. august]] forsøkte svenskene nok en metode, da general Ohme fikk beskjed om at han ville bli hengt som opprører om han fortsatte forsvaret. Også dette ble avvist av nordmennene. Den svenske ildgivningen fortsatte, og [[8. august]] åpnet man ild fra åtte morterer på Sauøya. Dette hadde en fryktelig effekt på festningen, og så mange kanoner som mulig ble kjørt frem for å bringe batteriet på Sauøya til taushet. I flere timer ble de beskutt inntil skogen som dekket batteriet var borte og selve batteriet kunne utslettes. | |||
==Kommandanter== | ==Kommandanter== | ||