Friedrich Wilhelm Priess: Forskjell mellom sideversjoner

[[Fil:Friedrich Wilhelm Priess.PNG|miniatyr|Friedrich Wilhelm Priess er registrert som forbryter nr.1 i politiets forbryteralbum.|alt=]]

'''[[Friedrich Wilhelm Priess]]''' (født 1834 i Preussen, død 19. april 1864 på [[Etterstad (strøk)|Etterstad]] utenfor [[Oslo|Christiania]]) vokste opp hos velstående foreldre utenfor Berlin.<ref name=":2">Melvold 1986:16.</ref>Faren var vertshusholder og gårdbruker, men hadde i de senere år trukket seg tilbake for å leve av rentene. Han dro til Berlin etter endt militærtjeneste for å arbeide i et begravelsesbyrå.<ref name=":0">Sørnes 2009.</ref>

Navnet hans er, sammen med [[Knud Fredrik Christian Simonsen]] sitt, knyttet til en del av Christianias mørkeste historie, nemlig "den siste offentlige henrettelsen i fredstid i hovedstaden".

Da Priess flyttet til hovedstaden, hadde han med seg en kvinne, [[Caroline Schmidt]]. Hun ble beskrevet som ung, rundt 18 år og gravid. I rettsdokumentene omtales hun som hans "konkubine".<ref name=":1">Melvold 1986:16</ref>

På danskebåten i 1862 gikk både Friedrich Wilhelm Priess og [[Knud Fredrik Christian Simonsen]] ombord.<ref name=":1" /> I denne krysningen mellom Danmark og Norge møtte de hverandre for først gang og ble venner. Mens Simonsen lette etter lykken i Norge, var Priess en kriminell på flukt. Priess var den mannen som skulle sette et nytt kurs i Simonsens liv. Det som skulle bli en venn, et nytt vennskap, førte han faktisk til døden i stedet. Og de ble de siste sivile som ble halshugget på et offentlig sted i Christiania.

Vennskapet mellom de to ble sannsynligvis tettere, og slik det ble omtalt at "alt tyder på at Priess må ha hatt store økonomiske problemer". Så endte det med at Priess og [[Caroline Schmidt]] som var høygravid flyttet inn hos familien Simonsen i [[Biskop Gunnerus' gate|Gunnerus' gate]].<ref>https://www.nb.no/items/20585f3e3cc4aaebf387c65d43cbe2d8?page=17</ref>

Priess' flytting til Simonsen markerer sannsynligvis begynnelsen på slutten mellom de to. Mens de bodde sammen, ble det sikkert bedre rom for å planlegge. "De bestemte seg for å begå et rovmord- og så flykte fra landet".

[[Knut Nilsen Grøte]] var en bonde fra [[Lærdal kommune|Lærdal]] som hadde kommet til byen med et stor parti med røkelaks. Det meste hadde han solgt på torvet, og pengene bar han på seg, slik det ble omtalt. De to leide en robåt og klarte å lure Grøte ved å skulle kjøpe et parti laks. Så rodde alle tre mot [[Hovedøya]]. Det ble omtalt at det var Simonsen skjøt Grøte bak øret, men han dødde ikke. Da grep Priess inn, ved å bruke båtens ankertau og varpet og steinen til bunns. Så forsøkte rovmorderne å flykte til Danmark. Men så enkelt var det ikke, og de to ble pågrepet i København. "Tauet som liket var bundet med , så ut som det hadde tilhørt en båt. Nå var jo nettopp et slikt blitt stjålet fra en båt".<ref>Sørnes 2009:352.</ref> Eieren av båten kjente igjen tauet hans og sa at de var to utlendinger som hadde leid båten. Så ble de tatt av politiet.

Det fremgår at [[Galgeberg (Oslo)|Galgeberg]] i mellomtiden var såpass bebygget at det ikke lenger kunne brukes til sitt opprinnelig formål. Så henrettelsen fant sted på [[Etterstad (strøk)|Etterstad]] på grunn av plassmangel. Det var det nemlig bedre plass for alle, og det var mange som møtte opp der denne hendelsen skjedde i 19. april 1864. Mange var til stede på henrettelsesdagen. Det ble nevnt at det var cirka 5000 mennesker den dagen på [[Etterstadsletta (Oslo)|Etterstadsletta]].

Denne hendelsen samlet alle slags folk, både voksne og barn fra alle sosiale klasser. Det ble sagt "etter hvert pakket seg sammen om lag fem tusen der- barn og voksne. Folk både fra de fattigslige og velstående borgensklassen".<ref>[https://www.nb.no/items/20585f3e3cc4aaebf387c65d43cbe2d8?page=17 https://www.nb.no/items/20585f3e3cc4aaebf387c65d43cbe2d8?page=16]</ref>

I den perioden var det vanlig å samle et stort antall mennesker til henrettelsesstedet. En årsakene til dette var avisene, som gjorde en tragedie til mye spenning og en viktig begivenhet. På første side i [[Morgenbladet]] 5.mars 1864 står at "Den Tid nærmer sig mere og mere, da Beboerne of Christiania ville blive Vidne til et Skuespil som hører til de avskyeligste og skrækkeligste der endnu er tilbage fra den graa skumle Middelalder".<ref>[https://www.nb.no/items/cf456ce44cdadd9dd3290b699b011bf5?page=301 https://www.nb.no/items/cf456ce44cdadd9dd3290b699b011bf5?page=210]</ref>

Folk så altså på dette som en slags underholdning på den tiden. Og en annen tank som lå bak dette, var at denne typen straffen ville skremme befolkningen og indirekte redusere mengden forbrytelser. Samtidig ble det også sagt at henrettelsene på [[Etterstad (strøk)|Etterstad]] berørte mange og var et av de avgjørende punktene som reiste debatten rundt slik straff i denne perioden.

Priess var den første mannen til skafottet. Den fantes et slags rituale for en slik henvendelse. Det ble omtalt at denne foregikk med ro og verdighet, og etter fogd [[Peter Eger (1807–1895)|Peter Eger]] hadde lest opp dommen, holdt pastor Møhne en preken. Under denne prekenen vendte Priess blikket mot himmelen. Da begynte presten å lese Fader vår, og bøddelen hogg til ved «forlat oss skyld». Så var ritualet ferdig.

[[Fil:Skafott rekonstruksjon.png|miniatyr|Bilde av det gjenreiste skafottet på Ekromstormyra, tilsvarende det som skal ha blitt brukt på Etterstad.]]

Deretter var det Simonsens tur til skafottet. Først måtte de vaske skafottet, så var dette klart for neste mann. Denne gangen var det presten Tandberg som bisto ham. Han ble beskrevet som blek, og gråtende gikk han støttet av presten [[Jørgen Johan Tandberg]] opp til skafottet.

Denne henrettelsen ble den siste for [[Samson Isberg]], som det også ble sagt at var preget av henrettelsen. Han hadde vært rikets bøddel i 28 år til sammen. Den som overtok etter han, var [[Theodor Larsen (skarpretter)|Theodor Larsen]] som var mannen bak de siste 3 henrettelsene i Norge. Ifølge tidsskriftet [[St. Hallvard (tidsskrift)|St. Hallvard]] sto det skrevet følgende "siste gang denne lovens strengeste straff ble effektuert i Norge, var det 25. februar 1876" og "Dødsstraffen for sivile forbrytelser ble opphevet i 1902".

Henrettelser var ofte "knyttet til en rekke fordommer og overtro som til dels gikk tilbake til hedensk tid. En hadde en forestilling om at "skyld" kunne overføres ved berøring eller gjennom blod".<ref>[https://www.nb.no/items/20585f3e3cc4aaebf387c65d43cbe2d8?page=7 https://www.nb.no/items/20585f3e3cc4aaebf387c65d43cbe2d8?page=6]</ref>

Det ble også omtalt at "henrettelsesmetoder ga sosiale utslag, idet en som var halshugget med en sverd kunne begraves inne i kirkegården (men uten seremonier), en som var halshugget med øks, skulle begraves på rettsstedet i galgebakken".<ref>https://www.nb.no/items/20585f3e3cc4aaebf387c65d43cbe2d8?page=7</ref>

 

 

Dette med underholdningsaspektet er også interessant å reflektere over. Det er også helt utenkelig i dag at man skulle fått en mengde av mennesker til å samle seg for å se henrettelser her i Norge. Det ble vel å merke også fremhevet at noen familier var til stede på [[Etterstad (strøk)|Etterstad]], og dette gjaldt også barn.

<references /><ref name=":0" />

==<ref name=":0" />Litteratur og kilder==

<ref name=":2" />