Gjøvikbanen
Gjøvikbanen er ei jernbanelinje som går fra Oslo til Gjøvik. Banen er 123 kilometer lang. Strekningen mellom Grefsen i Oslo og Røykenvik på Hadeland ble åpna 18. desember 1900 under navnet Nordbanen. 26. november 1902 var hele strekningen fra Gjøvik til Østbanestasjonen fullført. I Oslo regnes gjerne Skøyen eller Oslo S som første stasjon på banen. Gjøvikbanen ble elektrifisert i perioden 1961-63. I 2006, etter at trafikken på strekningen ble lagt ut på anbud, overtok NSB Gjøvikbanen kjøringa på banen.
Linja ble fra 1909 (til 1980-tallet?) brukt av bergenstoga fram til Roa. Der skifta de så over til Roa-Hønefosslinja. Denne ruta brukes fortsatt av en del godstog mellom Oslo og Bergen. Godstrafikken Oslo-Gjøvik ble derimot nedlagt i 1997. Flere av bedriftene langs linja hadde sidespor inn til fabrikkområdet, blant annet treforedlingsbedriftene Hunton og Toten Cellulose.
Gjøvikbanen hadde tre sidelinjer, som nå er nedlagt: Røykenvikbanen, Valdresbanen og Skreiabanen. På Valdresbanen har det blitt kjørt turisttog fra Eina til Dokka.
Bygginga av banen
Stortinget vedtok i 1894 at banen skulle bygges, og året etter bestemte parlamentarikerne at den skulle gå via Maridalen, og ikke om Grorud. Dette betydde at utgangspunktet for banen i Kristiania ble Østbanen, ikke Vestbanen. Derfor ble den også bygd breispora. Så seint som i 1897 ble det endelig vedtatt at banen skulle følge Hunnselva fra Eina til Gjøvik, og ha sidelinje til Skreia fra Reinsvoll. Ei såkalt svinglinje til Gjøvik via hovedbygda i Østre Toten ble nedstemt, delvis på grunn av de sterke industriinteressene langs Hunnselva.
Anleggsarbeidet starta i november 1895, i Gruatunnelen på Hadeland. På det meste sto ca. 1450 mann på lønningslista. Særlig arbeidskrevende var skjæringa gjennom Etterstad, noe som var en viktig grunn til at det tok to år fra åpninga av strekningen Grefsen-Røykenvik til den endelige fullføringa. Tre arbeidere mista livet i anleggsperioden.
Banen ble uvanlig kupert og fikk sterke stigninger, opptil 1 på 48. Høgste punkt er Kutjern, 494 m.o.h. De fleste stasjonsbygningene ble tegna av arkitekt Paul A. Due, i dragestil. Gjøvik stasjon er derimot i jugendstil.
Prins Carl deltok under åpningsarrangementet 26. november 1902. Banen hadde da kosta 11,26 millioner. De første åra tok reisa Gjøvik-Kristiania drøyt fire timer, noe som var ei stor innsparing sammenlikna med den gamle reisevegen Gjøvik-Eidsvoll-Kristiania. Da var det dampbåt på Mjøsa til Eidsvoll og tog derfra til hovedstaden. Godstrafikken slapp så si side omlasting, og om vinteren var en ikke avhengig av isforholda på Mjøsa. Gjøvikbanen var derfor en viktig årsak til den store veksten som Gjøvik opplevde i åra rundt 1900. Langs linja vokste det også fram mindre tettsteder, såkalte stasjonsbyer som Reinsvoll og Eina.
Litteratur
- «Gjøvikbanen» på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Aspenberg, Nils Carl m.fl.: Gjøvikbanen, Oslo 2009.
- Gjørvad, O. (red.): Totens bygdebok bind II, Oslo 1953, s. 207.
- Aars, Ivar og Bjørn Karsrud: Hundre år på sporet, Nye Valdresbanen 2002.