Skribenter
87 027
redigeringer
→Kvinneavdelingen
| Linje 133: | Linje 133: | ||
Kvinneavdelingen lå i den vestre (søndre) siden av den opprinnelige fengselsbygningen med luftegård inngjerde og adskilt fra mennenes leir med et høyt plankegjerde. De første 24 fangene ble overført fra Mållergata 19. Våren 1944 var det rundt 440 kvinnelige fanger, og Kvinneavdelingen ble dasupplert med to mindre brakker i luftegården, slik at denne da ble en trang luftegård langsmed denne delen av fengselsbygningen. | Kvinneavdelingen lå i den vestre (søndre) siden av den opprinnelige fengselsbygningen med luftegård inngjerde og adskilt fra mennenes leir med et høyt plankegjerde. De første 24 fangene ble overført fra Mållergata 19. Våren 1944 var det rundt 440 kvinnelige fanger, og Kvinneavdelingen ble dasupplert med to mindre brakker i luftegården, slik at denne da ble en trang luftegård langsmed denne delen av fengselsbygningen. | ||
Kvinneavdelingen var organisert på samme måte som mannsleiren, med en egen personalsjef, den første var journalist [[Margrete Aamot (1913–1978)|Margrete Aamot]] som etter krigen ble gift med en annen Grinifange, [[Arnulf Øverland]]. | Kvinneavdelingen var organisert på samme måte som mannsleiren, med en egen personalsjef, den første var journalist [[Margrete Aamot (1913–1978)|Margrete Aamot]] som etter krigen ble gift med en annen Grinifange, [[Arnulf Øverland]]. Aamodt var persjonalsjef fram til hun ble sendt til Tyskland 22. mai 1943, deretter var arkitekt Ina Danielsen, senere [[Ina Backer]] personalsjef for kvinnene resten av krigen. | ||
Kvinnenes soningsforhold var på mange måter vanskeligere enn for en vanlig mannlig fange. De hadde en langt mindre bevegelsesfrihet og var innelåst store deler av døgnet. Mens mange mannlige fanger kunne ha ulige typer innendørs og utendørs arbeid, også utenfor leirområdet som ofte medførte et mer avslappet vaktforhold, muligheter for smugling av varer og treff av ektefeller m.m., var kvinnenes hovedsakelig henvist til å vaske og reparere mennenes arbeidstøy, og dette arbeidet foregikk for det meste nede i den fuktige vaskekjelleren i fengselsbygningen. Slik ble også kommunikasjonen med omverdenen langt dårligere for dem. | Kvinnenes soningsforhold var på mange måter vanskeligere enn for en vanlig mannlig fange. De hadde en langt mindre bevegelsesfrihet og var innelåst store deler av døgnet. Mens mange mannlige fanger kunne ha ulige typer innendørs og utendørs arbeid, også utenfor leirområdet som ofte medførte et mer avslappet vaktforhold, muligheter for smugling av varer og treff av ektefeller m.m., var kvinnenes hovedsakelig henvist til å vaske og reparere mennenes arbeidstøy, og dette arbeidet foregikk for det meste nede i den fuktige vaskekjelleren i fengselsbygningen. Slik ble også kommunikasjonen med omverdenen langt dårligere for dem. | ||