Gudbrandsdalen

Gudbrandsdalen er et dalføre og distrikt i Innlandet fylke (før 1. januar 2020 i Oppland). Hoveddalføret strekker seg langs Gudbrandsdalslågen, fra Lesjaskogvatnet på 612 moh. til Mjøsa på 124 moh., en strekning på ca. 200 km. De viktigste sidedalene er Ottadalen, Sjoa-dalføret (Heidalen), Vinstra-dalføret (Kvikne og Skåbu) og Gausdal.

Johannes Flintoe: «I Guldbrandsdalen». Påskrift nedst: “Blanke Knapper. NB smalere fine, grønne Kanter paa Knaphuller &c”. Bildet er truleg frå andre halvdel av 1820-åra, men kan kanskje vera frå så seint som 1830.

Distriktet omfatter tolv kommuner: Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer. Pr. 1. januar 2007 var det 69 602 innbyggere i Gudbrandsdalen, fordelt på 15 342 km². I nord er Otta regionsenter, mens Lillehammer er senter i sør.

Historie

Som distriktsbetegnelse er Gudbrandsdal først og fremst knyttet til fogderiet med samme navn. Embetsdistriktet tilsvarte de tolv kommunene som er nevnt ovenfor. Fram til 1862 hørte også Sollia i Hedmark til Gudbrandsdal fogderi. Fogderiet ble fra 1861 delt i Nordre- og Søndre Gudbrandsdalen fogderier med skille mellom Nord-Fron og Sør-Fron. Fogderiembetene i Gudbrandsdalen ble avskaffet i 1909. Fra samme år ble Gudbrandsdal politimesterembete opprettet, og Gudbrandsdalen var et eget politidistrikt fram til 1. januar 2016, da det inngikk i det nye Innlandet politidistrikt.

Gudbrandsdalen har navnet sitt etter den mektige hersen Dale-GudbrandHundorp, som ble kristnet gjennom kong Olav den helliges krigstog gjennom Gudbrandsdalen i 1021. Opprinnelig var det bare den sørlige delen av dagens Gudbrandsdal som fikk navnet Gudbrandsdalen, mens den nordlige halvdel kun ble kalt Dalen eller Norddalen. På 1500- 1600- og 1700-tallet besto landskapet av åtte prestegjeld: Lesja, Lom, Vågå, Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Fåberg.

Kilder og litteratur