Gunnar Eilifsen: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Gunnar Eilifsen]]''' (født [[12. september]] [[1897]] i [[Kristiansand]], død [[16. august]] [[1943]] ved [[Sværsvann]]) var polititjenestemann før og under [[andre verdenskrig]]. Da han nekta å utføre ordre ble han stilt for en særdomstol, og han ble den første nordmann som ble dømt til døden av en norsk rett under [[andre verdenskrig|okkupasjonen]].

Gunnar Eilifsen var sønn av lektor Herman August Eilifsen (1864–1934) og Ragnhild Katarina Skau (1865–1952). Ved [[folketellinga 1900]] var han bosatt i [[Dronningens gate (Kristiansand)|Dronningens gate]] 55 i Kristiansand sammen med foreldrene og den to år yngre søsteren Signe. Faren var da adjunkt ved [[Kristiansand katedralskole]]. Ved [[folketellinga 1910]] bodde de i andre etasje i en villa, oppgitt som «Landafdelingen 640fXIV». Faren var fortsatt adjunkt. I en kommunal folketelling fra [[Hamar]] i 1920 er de så registrert i [[Skappels gate (Hamar)|Skappels gate]] 1. Både Gunnar og Signe bodde da fortsatt sammen med foreldrene. Faren var nå lektor, og Gunnar Eilifsen var stud.jur. I 1927 giftet han seg med Astrid Harriet Johanne Jenssen (1905–1998).  

I 1925 ble han politifullmektig i [[Trondheim]]. Han flytta senere til Kristiansand og så til [[Bergen]], hvor han var i tjeneste ved krigsutbruddet i 1940. En periode var han politimester i [[Halden]]. Våren 1941 meldte han seg ut av [[Nasjonal Samling]], og han ble da overført til [[Hønefoss]] og degradert til fullmektig. Våren 1943 ble han overført til ordenspolitiet i Oslo, og til slutt fulgte en overflytting til sivilavdelingen, hvor han var da han den 9. august 1943 fikk ordre fra politimester [[Bernhard Askvig]] om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til [[arbeidstjenesten]]. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nekta å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til [[Hjemmefronten]] for å få råd derfra. Johan L. Stang forteller i en artikkel i ''[[Før og nå]]'' at Eilifsen snakka med Stangs far, som overbrakte beskjed fra hjemmefrontledelsen om at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og både Eilifsen og Stang skal ha vært nervøse for hva som ville skje. Han valgte allikevel å stå løpet ut, og tilbakekalte ordren. Han ble så innkalt til Askvig på [[Møllergata 19]], men ble der arrestert uten å ha snakka med politimesteren.  

I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Etter at forsvareren var sendt hjem ble derfor retten satt igjen, og denne gang dømte de Eilifsen til døden. Marthinsen og Olbjørn stemte for dødsstraff, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. Det juridiske ble ordna i ettertid ved at Sverre Riisnæs skrev en særlov som fastslo at politiet, [[Førergarden]] og [[Germanske SS Norge]] var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt gjennom ''[[Politiets særdomstol]]''. Denne ''Lex Eilifsen'' ble utsatt for skarp kritikk, fordi den var gitt tilbakevirkende kraft.

Eilifsen ble henretta ved skyting den 16. august 1943 av ti betjenter fra [[Statspolitiet|Stapo]] ved [[Sværsvann]] på grensa mellom Oslo og daværende [[Ski kommune]]. Samtidig med henrettelsen ble omkring 700 politifolk over hele landet pågrepet og avkrevd lojalitetserklæring. Omkring 600 nekta. 300 ble sendt i [[konsentrasjonsleir]], mens omtrent like mange ble sittende på [[Grini fangeleir|Grini]]. Mens tanken fra okkupasjonsmyndighetene var at dette skulle stramme opp i rekkene, førte til det heller til mer motstand innen politiet og til at rekruttering til politiet nesten helt stoppa opp.