Skribenter
87 027
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| (5 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
'''[[Gunnar Eilifsen]]''' (født [[12. september]] [[1897]] i [[Kristiansand]], død [[16. august]] [[1943]] ved [[Sværsvann]]) var polititjenestemann før og under [[andre verdenskrig]]. Da han nekta å utføre ordre ble han stilt for en særdomstol, og han ble den første nordmann som ble dømt til døden av en norsk rett under [[andre verdenskrig|okkupasjonen]]. | '''[[Gunnar Eilifsen]]''' (født [[12. september]] [[1897]] i [[Kristiansand]], død [[16. august]] [[1943]] ved [[Sværsvann]]) var polititjenestemann før og under [[andre verdenskrig]]. Da han nekta å utføre ordre ble han stilt for en særdomstol, og han ble den første nordmann som ble dømt til døden av en norsk rett under [[andre verdenskrig|okkupasjonen]]. | ||
== | == Bakgrunn == | ||
Gunnar Eilifsen var sønn av lektor Herman August Eilifsen (1864–1934) og Ragnhild Katarina Skau (1865–1952). Ved [[folketellinga 1900]] var han bosatt i [[Dronningens gate (Kristiansand)|Dronningens gate]] 55 i Kristiansand sammen med foreldrene og den to år yngre søsteren Signe. Faren var da adjunkt ved [[Kristiansand katedralskole]]. Ved [[folketellinga 1910]] bodde de i andre etasje i en villa, oppgitt som «Landafdelingen 640fXIV». Faren var fortsatt adjunkt. I en kommunal folketelling fra [[Hamar]] i 1920 er de så registrert i [[Skappels gate (Hamar)|Skappels gate]] 1. Både Gunnar og Signe bodde da fortsatt sammen med foreldrene. Faren var nå lektor, og Gunnar Eilifsen var stud.jur. I 1927 giftet han seg med Astrid Harriet Johanne Jenssen (1905–1998). | Gunnar Eilifsen var sønn av lektor Herman August Eilifsen (1864–1934) og Ragnhild Katarina Skau (1865–1952). Ved [[folketellinga 1900]] var han bosatt i [[Dronningens gate (Kristiansand)|Dronningens gate]] 55 i Kristiansand sammen med foreldrene og den to år yngre søsteren Signe. Faren var da adjunkt ved [[Kristiansand katedralskole]]. Ved [[folketellinga 1910]] bodde de i andre etasje i en villa, oppgitt som «Landafdelingen 640fXIV». Faren var fortsatt adjunkt. I en kommunal folketelling fra [[Hamar]] i 1920 er de så registrert i [[Skappels gate (Hamar)|Skappels gate]] 1. Både Gunnar og Signe bodde da fortsatt sammen med foreldrene. Faren var nå lektor, og Gunnar Eilifsen var stud.jur. I 1927 giftet han seg med Astrid Harriet Johanne Jenssen (1905–1998). | ||
== Politiet == | == Politiet == | ||
I 1925 ble han politifullmektig i [[Trondheim]]. Han flytta senere til Kristiansand og så til [[Bergen]], hvor han var i tjeneste ved krigsutbruddet i 1940. En periode var han politimester i [[Halden]]. Våren 1941 meldte han seg ut av [[Nasjonal Samling]], og han ble da overført til [[Hønefoss]] og degradert til fullmektig. Våren 1943 ble han overført til ordenspolitiet i Oslo, og til slutt fulgte en overflytting til sivilavdelingen, hvor han var da han den 9. august 1943 fikk ordre fra politimester [[Bernhard Askvig]] om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til [[arbeidstjenesten]]. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nekta å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til [[Hjemmefronten]] for å få råd derfra. Johan L. Stang forteller i en artikkel i ''[[Før og nå]]'' at Eilifsen snakka med Stangs far, som overbrakte beskjed fra hjemmefrontledelsen om at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og både Eilifsen og Stang skal ha vært nervøse for hva som ville skje. Han valgte allikevel å stå løpet ut, og tilbakekalte ordren. Han ble så innkalt til Askvig på [[Møllergata 19]], men ble der arrestert uten å ha snakka med politimesteren. | I 1925 ble han politifullmektig i [[Trondheim]]. Han flytta senere til Kristiansand og så til [[Bergen]], hvor han var i tjeneste ved krigsutbruddet i 1940. En periode var han politimester i [[Halden]]. Våren 1941 meldte han seg ut av [[Nasjonal Samling]], og han ble da overført til [[Hønefoss]] og degradert til fullmektig. Våren 1943 ble han overført til ordenspolitiet i Oslo, og til slutt fulgte en overflytting til sivilavdelingen, hvor han var da han den 9. august 1943 fikk ordre fra politimester [[Bernhard Askvig]] om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til [[arbeidstjenesten]]. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nekta å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til [[Hjemmefronten]] for å få råd derfra. Johan L. Stang forteller i en artikkel i ''[[Før og nå]]'' at Eilifsen snakka med Stangs far, som overbrakte beskjed fra hjemmefrontledelsen om at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og både Eilifsen og Stang skal ha vært nervøse for hva som ville skje. Han valgte allikevel å stå løpet ut, og tilbakekalte ordren. Han ble så innkalt til Askvig på [[Møllergata 19]], men ble der arrestert uten å ha snakka med politimesteren. | ||
{{utdypende artikkel|Politiets særdomstol}} | |||
[[Vidkun Quislings andre regjering|Vidkun Quislings regjering]] hadde gjeninnført dødsstraff i norsk lov i september 1942, men den hadde i august 1943 ennå ikke blitt brukt; så langt var det bare tyskerne som gjennomførte henrettelser i Norge. Det ble satt en særdomstol, noe politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]] involverte seg personlig i. [[Josef Terboven]] kom også med et klart krav om at Eilifsen måtte dømmes til døden, og han mente at dette måtte gjøres i en norsk domstol. Sjefen for [[Statspolitiet]], [[Karl A. Marthinsen]], satt som en av dommerne; de andre var [[Egil Olbjørn]] og [[Egil Reichborn-Kjennerud]]. Eilifsens forsvarer var [[Albert Wiesener]]. | |||
I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Etter at forsvareren var sendt hjem ble derfor retten satt igjen, og denne gang dømte de Eilifsen til døden. Marthinsen og Olbjørn stemte for dødsstraff, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. Det juridiske ble ordna i ettertid ved at Sverre Riisnæs sammmen med ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle|Georg Hasle]] skrev en midlertidig lov av 14. august 1943 ''om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid'', og denne slo fast at politiet, [[Førergarden]] og [[Germanske SS Norge]] var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt gjennom ''[[Politiets særdomstol]]''. Denne ''Lex Eilifsen'' ble utsatt for skarp kritikk, fordi den var gitt tilbakevirkende kraft. Dette var også en av årsakene til at Reichborn-Kjennerud stemte imot domfellelse, sammen med at domstolen ikke var fri, men hadde bundet mandat og ble utsatt for sterkt press fra Lie og Riisnæs. | |||
I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Etter at forsvareren var sendt hjem ble derfor retten satt igjen, og denne gang dømte de Eilifsen til døden. Marthinsen og Olbjørn stemte for dødsstraff, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. Det juridiske ble ordna i ettertid ved at Sverre Riisnæs skrev en | |||
== Henrettet== | == Henrettet== | ||
| Linje 22: | Linje 22: | ||
* {{Våre falne 1|503}} | * {{Våre falne 1|503}} | ||
* [http://nbl.snl.no/Gunnar_Eilifsen Gunnar Eilifsen] i ''Norsk biografisk leksikon'' | * [http://nbl.snl.no/Gunnar_Eilifsen Gunnar Eilifsen] i ''Norsk biografisk leksikon'' | ||
* | * Lynau, Kjell: ''De gav sitt liv'', ss. 13-16. Utg. (Kjell Lynau; for utenbys: Bokcentralen). 1945. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2014021906288|sude=14}}. | ||
* Stang, Johan L.: «Rettsløhet og ondskap under krigen» i ''Før og nå''. Utg. Sogn kultur- og historielag. 2007. | * Stang, Johan L.: «Rettsløhet og ondskap under krigen» i ''Før og nå''. Utg. Sogn kultur- og historielag. 2007. | ||
* {{folketelling|pf01037216001167|Gunnar Eilifsen|1900|Kristiansand kjøpstad}} | * {{folketelling|pf01037216001167|Gunnar Eilifsen|1900|Kristiansand kjøpstad}} | ||