Gunnar Eilifsen: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Gunnar Eilifsen]]''' (født [[12. september]] [[1897]] i [[Kristiansand]], død [[16. august]] [[1943]] ved [[Sværsvann]]) var polititjenestemann før og under [[andre verdenskrig]]. Da han nekta å utføre ordre ble han stilt for en særdomstol, og han ble den første nordmann som ble dømt til døden av en norsk rett under [[andre verdenskrig|okkupasjonen]].

Gunnar Eilifsen var sønn av lektor Herman August Eilifsen (1864–1934) og Ragnhild Katarina Skau (1865–1952). Ved [[folketellinga 1900]] var han bosatt i [[Dronningens gate (Kristiansand)|Dronningens gate]] 55 i Kristiansand sammen med foreldrene og den to år yngre søsteren Signe. Faren var da adjunkt ved [[Kristiansand katedralskole]]. Ved [[folketellinga 1910]] bodde de i andre etasje i en villa, oppgitt som «Landafdelingen 640fXIV». Faren var fortsatt adjunkt. I en kommunal folketelling fra [[Hamar]] i 1920 er de så registrert i [[Skappels gate (Hamar)|Skappels gate]] 1. Både Gunnar og Signe bodde da fortsatt sammen med foreldrene. Faren var nå lektor, og Gunnar Eilifsen var stud.jur. I 1927 giftet han seg med Astrid Harriet Johanne Jenssen (1905–1998).  

== Politiet ==

I 1925 ble han politifullmektig i [[Trondheim]]. Han flytta senere til Kristiansand og så til [[Bergen]], hvor han var i tjeneste ved krigsutbruddet i 1940. En periode var han politimester i [[Halden]]. Våren 1941 meldte han seg ut av [[Nasjonal Samling]], og han ble da overført til [[Hønefoss]] og degradert til fullmektig. Våren 1943 ble han overført til ordenspolitiet i Oslo, og til slutt fulgte en overflytting til sivilavdelingen, hvor han var da han den 9. august 1943 fikk ordre fra politimester [[Bernhard Askvig]] om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til [[arbeidstjenesten]]. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nekta å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til [[Hjemmefronten]] for å få råd derfra. Johan L. Stang forteller i en artikkel i ''[[Før og nå]]'' at Eilifsen snakka med Stangs far, som overbrakte beskjed fra hjemmefrontledelsen om at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og både Eilifsen og Stang skal ha vært nervøse for hva som ville skje. Han valgte allikevel å stå løpet ut, og tilbakekalte ordren. Han ble så innkalt til Askvig på [[Møllergata 19]], men ble der arrestert uten å ha snakka med politimesteren.  

[[Vidkun Quislings andre regjering|Vidkun Quislings regjering]] hadde gjeninnført dødsstraff i norsk lov i september 1942, men den hadde i august 1943 ennå ikke blitt brukt; så langt var det bare tyskerne som gjennomførte henrettelser i Norge. Det ble satt en særdomstol, noe politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]] involverte seg personlig i. [[Josef Terboven]] kom også med et klart krav om at Eilifsen måtte dømmes til døden, og han mente at dette måtte gjøres i en norsk domstol. Sjefen for [[Statspolitiet]], [[Karl A. Marthinsen]], satt som en av dommerne; de andre var [[Egil Olbjørn]] og [[Egil Reichborn-Kjennerud]]. Eilifsens forsvarer var [[Albert Wiesener]].