291 440
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 28: | Linje 28: | ||
I 1995 ble det gjennomført en reform som førte til endringer i Høyesteretts behandling av straffesaker. Da ble det innført en ordning der alle saker i teorien kan gå gjennom tre instanser. Tidligere hadde det vært slik at mindre alvorlige straffesaker, definert ut fra øvre strafferamme, ble behandla i by- eller herredsrett med Høyesterett som ankeinstans. Høyesterett kunne i slike saker, om enn forholdsvis sjelden, bestemme at de skulle behandles i lagmannsretten. Alvorligere saker ble behandla i lagmannsretten, med Høyesterett som ankeinstans. Mens man i sivile saker hadde tre muligheter til å få prøvd sin sak, var dette altså ikke tilfelle i straffesaker - og aller vanskeligst var det i de mest alvorlige sakene, der det kunne stå om lange fengselsstraffer. Da tre-instans-ordninga kom på plass ble det slik at alle straffesaker starter i tingretten, og så kan ankes til lagmannsretten og derfra videre til Høyesterett. Dette førte for Høyesteretts del til at en større andel av sakene som kom til ankeutvalget var å anse som avklart gjennom to rettsrunder, slik at andelen som ble tatt opp til behandling ble lavere. | I 1995 ble det gjennomført en reform som førte til endringer i Høyesteretts behandling av straffesaker. Da ble det innført en ordning der alle saker i teorien kan gå gjennom tre instanser. Tidligere hadde det vært slik at mindre alvorlige straffesaker, definert ut fra øvre strafferamme, ble behandla i by- eller herredsrett med Høyesterett som ankeinstans. Høyesterett kunne i slike saker, om enn forholdsvis sjelden, bestemme at de skulle behandles i lagmannsretten. Alvorligere saker ble behandla i lagmannsretten, med Høyesterett som ankeinstans. Mens man i sivile saker hadde tre muligheter til å få prøvd sin sak, var dette altså ikke tilfelle i straffesaker - og aller vanskeligst var det i de mest alvorlige sakene, der det kunne stå om lange fengselsstraffer. Da tre-instans-ordninga kom på plass ble det slik at alle straffesaker starter i tingretten, og så kan ankes til lagmannsretten og derfra videre til Høyesterett. Dette førte for Høyesteretts del til at en større andel av sakene som kom til ankeutvalget var å anse som avklart gjennom to rettsrunder, slik at andelen som ble tatt opp til behandling ble lavere. | ||
== Høyesterett under andre verdenskrig == | |||
Etter krigsutbruddet 9. april 1940 ble en rekke viktige institusjoner satt ut av spill. Stortinget måtte samles på [[Elverum]] og ha fullmakt til [[regjeringa]], som var på flukt. For å løse enkelte umiddelbare problemer gikk Høyesterett inn og oppretta [[Administrasjonsrådet]] den 15. april 1940. Dette var en kontroversiell, og juridisk tvilsom, handling. Høyesterett fungerte i den første tida noenlunde normalt, i tråd med Haag-konvensjonen av 1907, ettersom Administrasjonsrådet forholdt seg til grensene som var satt der. Den 24. april aksepterte Høyesterett innføringen av Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte domstolen så inndragning av radioapparat fra jøder, det vil si en aksept av at en folkegruppa mista sitt rettsvern på dette området. | |||
Da [[de kommissariske statsråder]] tiltrådte i september 1940 fikk de myndighet til å utstede forordninger som var i strid med folkerettslige regler. [[Josef Terboven]] tillot ikke at Høyesterett brukte sin prøvingsrett på slike forordninger. Dette var i strid med norsk konstitusjonell rett. Striden rundt dette nådde et høydepunkt den 12. desember 1940, da samtlige høyesterettsdommere undertegna et brev til Justisdepartementet der de orienterte at de ikke kunne akseptere en slik ordning, og dermed ikke kunne fortsette i sine embeter. Den 21. desember 1940 fratrådte de sine stillinger. | |||
Nye høyesterettsdommere ble utnevnt i januar 1941. Dette omtales ofte som den kommissariske høyesterett, ettersom dommerne fulgte okkupasjonsmyndighetenes og statsrådenes syn. [[Jacob Andreas Mohr]], som var dommer i [[Oslo byrett]], ble leder av denne domstolen. | |||
Etter [[Frigjøringa 1945|frigjøringa]] 8. mai 1945 ble det lagt stor vekt på å få den lovlige Høyesterett i gang igjen raskest mulig. Den 14. mai 1945 kunne dommerne møtes. Dette ble gjort mulig gjennom en [[provisorisk anordning]] fra [[Londonregjeringa|London-regjeringa]] der aldersgrensa for høyesterettsdommere ble oppheva. Dermed kunne dommerne som var utnevnt før krigen komme i gang igjen. Høyesterett fikk straks en viktig konstitusjonell oppgave i fanget, nemlig spørsmålet om hvorvidt det 89. Storting, som var valgt i 1936, kunne kalles sammen selv om deres valgperiode hadde utløpt. Høyesterett bekrefta at det ville være en lovlig løsning. | |||
== Liste over høyesterettsjustitiarier == | == Liste over høyesterettsjustitiarier == | ||