Administratorer, Skribenter
40 854
redigeringer
m
→Nasjonal Samling
| Linje 26: | Linje 26: | ||
I 1937 ble Halldis Neegård Østbye leder for avisa ''[[Fritt Folk]]'', som var Nasjonal Samlings hovedorgan. Avisa ble utgitt uten at det ble presentert noen redaktør, og hennes rolle ble holdt skjult. Hun ga selv uttrykk for at dette først og fremst skyldtes at hun var kvinne. I et brev omtalte hun seg som redaktør, men at det av hensyn til «maskuline komplekser» var best at det ikke var kjent, og at folk trodde at det var menn som redigerte avisa.<ref>Figueiredo, 2001.</ref> | I 1937 ble Halldis Neegård Østbye leder for avisa ''[[Fritt Folk]]'', som var Nasjonal Samlings hovedorgan. Avisa ble utgitt uten at det ble presentert noen redaktør, og hennes rolle ble holdt skjult. Hun ga selv uttrykk for at dette først og fremst skyldtes at hun var kvinne. I et brev omtalte hun seg som redaktør, men at det av hensyn til «maskuline komplekser» var best at det ikke var kjent, og at folk trodde at det var menn som redigerte avisa.<ref>Figueiredo, 2001.</ref> | ||
I 1939 økte [[Albert Viljam Hagelin]]s innflytelse i NS. Han la til rette for de to møtene mellom [[Vidkun Quisling|Quisling]] og [[Adolf Hitler|Hitler]] i 1939, og sted raskt i gradene. Under krigen ble han innenriksminister i NS-regjeringa. Hagelins og Halldis Neegård Østbyes karrierer kryssa hverandre; hans opptur signaliserte hennes tilbakeskritt. Også [[Gulbrand Lunde]] kom i veien for henne; han tok over propagandaavdelingen da den ble omgjort til [[Rikspropagandaledelsen]] i 1940. Hun ble i løpet av de første årene fratatt alle verv i partiet, både i ''Fritt Folk'', | I 1939 økte [[Albert Viljam Hagelin]]s innflytelse i NS. Han la til rette for de to møtene mellom [[Vidkun Quisling|Quisling]] og [[Adolf Hitler|Hitler]] i 1939, og sted raskt i gradene. Under krigen ble han innenriksminister i NS-regjeringa. Hagelins og Halldis Neegård Østbyes karrierer kryssa hverandre; hans opptur signaliserte hennes tilbakeskritt. Også [[Gulbrand Lunde]] kom i veien for henne; han tok over propagandaavdelingen da den ble omgjort til [[Rikspropagandaledelsen]] i 1940. Hun ble i løpet av de første årene fratatt alle verv i partiet, både i ''Fritt Folk'', propagandakontoret og i [[Kvinnehirden]] hvor hun var leder. I et brev til Quisling sa hun rett ut at hun var bitter for at man hadde lagt skjul på hva hun hadde utretta fordi hun var kvinne. | ||
Selv om hun kritiserte Quisling internt, forble hun lojal utad. Hun slutta ikke med sin ideologiske virksomhet, men skrev artikler og bøker om ideologi og om Quisling. Hennes bok ''Jødeproblemet og dets løsning'' ble opprinnelig utgitt i 1938 under pseudonymet ''Irene Sverd'', men etter at hun mista sine verv fikk hun den utgitt i to nye opplag under fullt navn. Antisemittismen ble stadig tydeligere hos henn, og i 1942 engasjerte hun seg i planlegginga av [[jødedeportasjonen]]. Hun var blant annet med på å utarbeide navnelister over jøder som skulle pågripes og sendes ut av landet. Den 7. oktober 1942, omkring en måned før jødene ble pågrepet, skrev hun til Quisling av aksjonene mot jødene måtte være nådeløse, men foregå i det skjulte. Hun skrev om «anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire», og hun skrev også at man ikke måtte pine jødene til døde, slik en del tyske soldater kunne få lyst til, for en slått fiende skal ikke mishandles men «skytes raskt og nådeløst». Hun advarte også mot at unge, ariske [[SS]]-soldater ble brukt som bødler til «å skyte jødiske kvinner, barn og oldinger», men at man heller burdre brukte russere og asiater til dette. I sin bok hadde hun, i likhet med tyske nazister, foreslått deportasjon til Madagaskar. Men brevet fra 1942 viser at hun på det tidspunktet var inneforstått med hvilken vei den tyske jødeforfølgelsen hadde tatt. Selv om hun ikke uttrykkelig støtter den totale utryddelsen av det jødiske folk, viser brevet til Quisling tydelig at hun var konfortabel med drap på jøder. | Selv om hun kritiserte Quisling internt, forble hun lojal utad. Hun slutta ikke med sin ideologiske virksomhet, men skrev artikler og bøker om ideologi og om Quisling. Hennes bok ''Jødeproblemet og dets løsning'' ble opprinnelig utgitt i 1938 under pseudonymet ''Irene Sverd'', men etter at hun mista sine verv fikk hun den utgitt i to nye opplag under fullt navn. Antisemittismen ble stadig tydeligere hos henn, og i 1942 engasjerte hun seg i planlegginga av [[jødedeportasjonen]]. Hun var blant annet med på å utarbeide navnelister over jøder som skulle pågripes og sendes ut av landet. Den 7. oktober 1942, omkring en måned før jødene ble pågrepet, skrev hun til Quisling av aksjonene mot jødene måtte være nådeløse, men foregå i det skjulte. Hun skrev om «anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire», og hun skrev også at man ikke måtte pine jødene til døde, slik en del tyske soldater kunne få lyst til, for en slått fiende skal ikke mishandles men «skytes raskt og nådeløst». Hun advarte også mot at unge, ariske [[SS]]-soldater ble brukt som bødler til «å skyte jødiske kvinner, barn og oldinger», men at man heller burdre brukte russere og asiater til dette. I sin bok hadde hun, i likhet med tyske nazister, foreslått deportasjon til Madagaskar. Men brevet fra 1942 viser at hun på det tidspunktet var inneforstått med hvilken vei den tyske jødeforfølgelsen hadde tatt. Selv om hun ikke uttrykkelig støtter den totale utryddelsen av det jødiske folk, viser brevet til Quisling tydelig at hun var konfortabel med drap på jøder. | ||