Harmonien (Trondheim): Forskjell mellom sideversjoner

| adresse      = Munkegata 22

'''[[Harmonien (Trondheim)|Harmonien]]''' i [[Trondheim]], også kalt ''Mølmanns palé'', ''Møllmanngården'' og ''Schmettows palé'', lå i Munkegata 22. Bygningen var et større trepalé som ble oppført av av [[lagmann]], [[stiftamtmann]] [[Hans Ulrich Mølmann]] og hans hustru Gudlov Mølmann (født Hveding) (1722–1799) i perioden 1769–ca. 1773 som bolig for familien. Bygningen var da den ble oppført byens klart største bolighus.  

Bygningen fikk kallenavnet «Harmonien» etter at klubben med samme navn kjøpte bygningen i 1825 og disponerte denne fram til den brant i 1942.

I en branntakst fra 1787 beskrives østfløyen, mot Munkegata, som en «husbygning» i tre etasjer med 68 fag vinduer og 14 [[kakkelovn|kakkelovner]] til en verdi av 2 550 [[spesiedaler]], og nordfløyen var taksert til 2 500 spesiedaler, mens de tre småhusene hadde en samlet takst på 600 spesieldaler.

Ettersom bygningen var laftet, gjorde konstruksjonen at bjelkehodene måtte stikkr utenfor det ytre vegglivet både i hjørnene og der det var innvendige vegger mellom værelsene. Innkledning av disse bjelkehodene, og av de strukturelt nødvendige strekkfiskene (en vertikal avstivning med bindestolper, på innsiden og utsiden og boltet sammen), ga en pilaster- og liseneinndeling av fasaden, som tilførte den det [[Guthorm Kavli]] kaller «et plastisk spill».

Mølmanns eide også lystgårdene Nedre Rotvoll og Arildsløkken, så bypaléet var i hovedsak deres vinter- og representasjonsbolig. Paléet var mye mer enn en bolig for familien, og var ment for representasjon og festligheter, og det var en manifestasjon av familiens velstand. Mølmann innredet et praktfullt dekorert rom med det beste av den tids rokokkoornamenter som lagtingssal i hjørneværelset i første etasje i huset. Lagtingets møter hadde tidligere blitt holdt i [[Nidarosdomen|Domkirkens]] søndre langskip. Lagtingssalen skal opprinnelig ha hatt direkte inngang fra portrommet, og dette var det eneste rommet hvor publikum fikk adgang. Denne inngangen ble senere bygget igjen og trapperommet fra porten ble ominnredet som et seskapsrom.  

Da Schmettow døde 21. april 1921, leide [[Klubselskabet Harmonien (Trondheim)|Klubselskapet Harmonien]] lokaler i første etasje til venstre for porten fra juli 1821. Til større festligheter kunne de også disponere den store hjørnesalen «Lagthingstuen», senere kalt «Børssalen» på høyre siden av porten, og de tre nærmeste værelser. Dessuten størhus, brenneskur og kjeller, samt rom til selskapets vertinne og selskapets tjener. I tillegg var det også leid ut tre leiligheter til privatpersoner. I 1825 ble huset kjøpt fra Collin for 4 000 [[spesiedaler]]. Av dette beløpet ble dette betalt 884,5 spesiedaler kontant til Collin, og dette beløpet ble lånt i [[Norges Bank]] (som på dette tidspunktet hadde sitt hovedkontor i Trondheim), resten var panteheftelser til frøken Berhardine Collin på 2 315,5 spesiedaler og på 800 spesiedaler til grosserer Herman Hoë.

Til huset tilhørte også en stor grunneiendom med hage på tomtearealet sør for hovedbygningen. Hagen ble i 1827 leid bort til husets vert, Søren Devold, hvor selskapet samtidig bygget en kjeglebane.  

==== Badeinnretning ====

Varmbadeinnretningen ble åpnet for publikum i 1831, og var i drift til 1906. Da ble bygningen solgt, og innredet til dampvaskeri. Bygselforholdet til Harmoniens grunn ble opprettholdt. Bygningen ble revet i 1964.

Da neste konge, [[Haakon VII]], ble kronet i Trondhjem i 1906, ble det ikke bygget noen paviljong ved Harmonien, men fasaden var dekorert med flagg, bånd, granbar og løv, og til kroningsprosesjonen, som gikk i Munkegaten fra Stiftsgården til Nidarosdomen, leide klubselskabet ut ståplasser ved vinduene i nordre del av østfløyen, og i hele hovedfløyen mot nord.

Under [[andre verdenskrig]] ble v<onlyinclude></onlyinclude>irksomheten og medlemmene i klubbselskapet ble registrert og fulgt med på av okkupasjonsmakten, og mange av [[Wehrmacht]]s folk oppfattet selskapet som utpreget antitysk, og derfor lite ønskelig og overflødig. Det var tidlig på tale å bruke bygningen til offisersklubb/messe (kalt «kasino» på tysk) og andre lokaler for okkupasjonsmyndigheten, men bygningen ble aldri rekvirert. Inntil høsten 1941 var rekvirering avverget grunnet «inntrengende forestillinger i motsatt retning», men nå ble det satt som betingelse for å unngå rekvirering at selskapet skulle gjøres mer «partibetonet», direksjonens flertall skulle bestå av medlemmer fra [[Nasjonal Samling]]. 18. desember 1941 avsatte NS-fylkesfører for Sør-Trøndelag [[Henrik Rogstad]] direkrsjonen og innsatte med øyeblikkelig virkning en ny med egne folk. Dette nye «kommisariske styret» bestemte at selskapets stiftelsesdag, 1. februar, skulle som vanlig feires med en fest.

Imidlertid brant bygningen før dette. Natten mellom 27. og 28. januar 1942 ble bygningen totalskadet. Brannårsaken lot seg ikke påvise, men det sannsynlige var at kulden (–26°C), stormen om natten og sterk fyring i vedovnene over lang tid som medførte at hele bygningen tok fyr. Mangel på koks og elektrisitet gjorde at disse fyringalternativene var uaktuelle, som man ellers var gått over til før krigen, og vedfyringen krevde mange offer. Da denne brannalarmen gikk, var dette nummer 60 som var registrert av brannvesenet i Trondheim siden 1. januar.

* [[Trondheim byleksikon]], 1996, side 229-232, {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2008080104041|side=233}}

* [[Guthorm Kavli|Kavli, Guthorm]]: (1966). ''Trønderske trepaléer : borgerlig panelarkitektur nordenfjells'', side 137-151, Cappelen. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2008052204002|side=149}}

* Olaus Schmidt: ''Klubselskabet Harmonien: 1813-1963'', side 40-102, Aktietrykkeriet i Trondhjem, Trondheim 1962. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2015090348123|side=52}}

{{F-merkingsforslag}}