Harstad Reberbane: Forskjell mellom sideversjoner

{{bm}}
Ingen redigeringsforklaring
({{bm}})
 
(6 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 4: Linje 4:
Siden Harstad hadde en sterk vekst i årene etter 1900 og stedet hadde fått bystatus, var det fristende å satse her. Byen hadde dessuten eget dampskipsselskap men mange båter og stor sjøverts trafikk. Det var nemlig båter som først og fremst trengte tauverk. Bedriften hadde også egen båt som ble brukt til salgs- og leveringsturer rundt om i landsdelen.</onlyinclude>
Siden Harstad hadde en sterk vekst i årene etter 1900 og stedet hadde fått bystatus, var det fristende å satse her. Byen hadde dessuten eget dampskipsselskap men mange båter og stor sjøverts trafikk. Det var nemlig båter som først og fremst trengte tauverk. Bedriften hadde også egen båt som ble brukt til salgs- og leveringsturer rundt om i landsdelen.</onlyinclude>


Hansen-brødrene fikk etter mye om og men skaffet seg en høvelig tomt på det som den gang kaltes Hestemyra nedenfor [[Seljestad skole]]. Her bygde de et anlegg som kunne produsere tauverk i opptil 113 meters lengde. Produksjonen omfattet all slags tau, fra kabeltau til snøre for bruk i fiskebåter. Produksjonen gikk i korte trekk ut på å tvinne sammen enkelttau til fyldigere reip i ulike dimensjoner. Som hjelp til å lage snurr på tauene hørte en hestevogn som gikk på skinner. Det var denne arbeidsoperasjonen som gjorde at man måtte ha et så langt bygg. En annen operasjon var tjæring av tauverket for at det ikke skulle råtne. Råstoffet var hamp. Det kom i store, hardt sammenpressede baller. Før man kunne gjøre seg nytte av hampen, måtte den rives fra hverandre, og dette arbeidet ble satt bort til andre utenfor bedriften. Da de økonomisk vanskelige tidene slo inn etter [[Første verdenskrig]], fikk bedriften problemer. Dette rettet seg opp i [[1930-årene]], men så kom krigen og satte stopper for bedriften.
Hansen-brødrene fikk etter mye om og men skaffet seg en høvelig tomt på det som den gang kaltes Hestemyra nedenfor [[Seljestad skole]]. Her bygde de et anlegg som kunne produsere tauverk i opptil 113 meters lengde. Produksjonen omfattet all slags tau, fra kabeltau til snøre for bruk i fiskebåter. Produksjonen gikk i korte trekk ut på å tvinne sammen enkelttau til fyldigere reip i ulike dimensjoner. Som hjelp til å lage snurr på tauene hørte en hestevogn som gikk på skinner. Det var denne arbeidsoperasjonen som gjorde at man måtte ha et så langt bygg. En annen operasjon var tjæring av tauverket for at det ikke skulle råtne. Råstoffet var hamp. Det kom i store, hardt sammenpressede baller. Før man kunne gjøre seg nytte av hampen, måtte den rives fra hverandre, og dette arbeidet ble satt bort til andre utenfor bedriften. Da de økonomisk vanskelige tidene slo inn etter [[første verdenskrig]], fikk bedriften problemer. Dette rettet seg opp i [[1930-årene]], men så kom krigen og satte stopper for bedriften.


Tauproduksjonen ble drevet med hestekraft til [[1915]]. Deretter ble det elektrisk strøm, som Harstad og [[Seljestad (Harstad)|Seljestad]] hadde fått tilgang til etter [[1910]]. Mens produksjonen var på det beste, var det 10 mann i arbeid på bedriften.
Tauproduksjonen ble drevet med hestekraft til [[1915]]. Deretter ble det elektrisk strøm, som Harstad og [[Seljestad (Harstad)|Seljestad]] hadde fått tilgang til etter [[1910]]. Mens produksjonen var på det beste, var det 10 mann i arbeid på bedriften.  


Etter at tyskerne hadde overtatt bygningen, brant den ned i 1942. Anton Hansen skaffet seg da tomt lenger inn mot [[Harstadbotn]] og fortsatte produksjon med en kardemaskin som produserte tjærestry (dyttestry) for skips- og bygningsbransjen. Råmaterialet var brukt tauverk, hamp, manilla og cisal. Denne produksjonen varte til [[1957]].
15. august 1922 brant tjærehuset ned. Avisa Haalogaland meldte dagen etter at tykk svart røyk veltet inn over byen. Ei stund truet flammene husene rundt tjærehuset som var plassert i et lite dalsøkk nedenfor reperbanen, men heldigvis klarte man å begrense ilden til tauverket og tjæren i huset, som selvsagt brant helt ned.  


Etter at tyskerne hadde overtatt bygningen, brant den ned i 1942. Anton Hansen skaffet seg da tomt lenger inn mot [[Harstadbotn]] og fortsatte produksjon med en kardemaskin som produserte tjærestry (dyttestry) for skips- og bygningsbransjen. Råmaterialet var brukt tauverk, hamp, manila og sisal. Denne produksjonen varte til [[1957]].


== Kilde ==
== Kilde ==
*[[Eidnes, Asbjørn]]: «Harstad Reberbane», i [[Årbok for Harstad]] 1988.  
*[[Eidnes, Asbjørn]]: «Harstad Reberbane», i [[Årbok for Harstad]] 1988.  
*Hansen, Viggo: «Tar du den, så tar du den ...», i [[Årbok for Harstad]] 2002.
*Hansen, Viggo: «Tar du den, så tar du den ...», i [[Årbok for Harstad]] 2002.
 
*«Brand på Seljestad» i [[Haalogaland]] 16. august 1922.


{{DEFAULTSORT:Harstad Reberbane}}
{{DEFAULTSORT:Harstad Reberbane}}
[[kategori:Næringsliv]]
[[Kategori:Reperbaner]]
[[Kategori:Harstad kommune]]
[[Kategori:Harstad kommune]]
[[Kategori:Harstadbotn]]
[[Kategori:Seljestad (Harstad)]]
[[Kategori:Seljestad (Harstad)]]
[[Kategori:Reperbaner]]
[[Kategori:Etableringer i 1911]]
[[Kategori:Etableringer i 1911]]
[[Kategori:Opphør i 1940]]
[[Kategori:Opphør i 1940]]
{{F1}}
{{F1}}
{{bm}}
Veiledere, Administratorer
58 567

redigeringer