Harstad kino

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Annonse for den private kinoen i Harstad Tidende 7. juli 1913
Foto: Skannet av Gunnar E. Kristiansen
Harstad kommunale Kinematograf
Foto: Fra Ved egne krefter.
Gammelkinoen i Rikard Kaarbøs gate hadde 218 sitteplasser.
Den smale fasaden til kinoen i Erlings gate 3.
Foto: Gunnar Reppen
Storsalen i Harstad kino 1954.
Foto: John H. Berthung
Sakkarias Stordahl.
Foto: Ukjent fotograf.
Jardar Lundes keramikkrelieff i kinoen.

Harstad kommunale kinematograf var Norges første kommunale kino og kom i drift i Harstad Ungdomslags lokale i Strandgaten 36 i november 1913. Fra 1930 fikk kinoen fast tilholdssted i den såkalte Centralhallen i Rikard Kaarbøs gate som ble utvidet til et fullverdig kinolokale med 218 sitteplasser. Året etter ble det skaffet lydfilmutstyr. Kinoen ble en av de aller fremste kulturinstitusjonene i byen, hadde stor søkning og ga kommunen hardt tiltrengte inntekter.

Etableringsproblem

Prosesser tar tid, så også med utredningen av fast kinodrift i Harstad. Harstad Kinematograf hadde i noen tid drevet sin virksomhet i «Harmonien», Torvet 9. Da så Arbeidersamfundet også meldte seg på ved å søke konsesjon, som det ble nødvendig å ha fra 1913, kom magistraten på banen og ba mulige liebhabere om å søke om «eneberettiget kinematograf i Harstad fra sommeren 1913» innen utgangen av oktober 1912. Det skulle bli den svært borgerlig innstilte Nicolai Bardal, kemner, politiker og redaktør som grep fatt i og initierte at Harstad fikk landets første kommunale kino. Fra sin posisjon som redaktør av Harstad Tidende påvirket han formannskap og befolkningen generelt til å se fordelene ved denne eierformen som han i motsetning til en del av sine konservative kolleger ikke gikk med på å karakteriserer som «kommunalsocialisme». Komiteen som la fram sin positive innstilling forespeilet enn dog byens innbyggere en inntekt på om lag 10 000 kroner pr år.

Første forestilling i kommunal regi gikk av stabelen 7. november 1913 i det lokalet som 10 år seinere på folkemunne skulle bli kjent som «Sangerhallen», men som i offentlige sammenhenger het Sangens Hus, og da var blitt overtatt av Harstad Mandskor.

Nytt kinobygg ble utsatt i 30 år

I 1918 var planene klare og tomt disponibel for et kinobygg med sal til 500 seter og Folkebibliotek i 2. etasje, samt en eventuell 3. etasje der kommuneadministrasjonen kunne få plass. I 1920 fikk kommunen byggetillatelse til nytt kino- og teaterlokale på en tomt i Erlings gate 3. Grunnarbeider ble igangsatt, men det ble med en grunnmur før arbeidet ble stoppet. Det hadde sammenheng med den håpløse økonomiske krisen på denne tiden. Også planene om nytt sykehus måtte innstilles etter at grunnmur var satt opp, og en rekke av byens bærende bedrifter ble slått konkurs i denne perioden. Disse krisetidene fortsatte og kinoplanene ble nærmest glemt. Først etter 17 år kunne man starte bygging av sykehus, mens nykinoen på den opprinnelige tomta i Erlings gate måtte vente i 30 år.

Landets fineste kino

I 1955 sto nykinoen i Erlings gate 3 ferdig med 630 sitteplasser. Offisiell åpning var 23. april 1955. I tillegg til kinodrift ble salen og scenen i utgangspunktet benyttet til konserter, teater o.l., selv om scenen i mange tilfeller var for liten til slike formål. Arkitekt MNAL Jan Inge Hovig var hovedarkitekt, mens Egil Mørch bisto med detaljene. Bygget var en integrert del av et prosjekt for et helt kvartal, kalt Samfunnshuskvartalet. Det skulle inneholde, samfunnshus, svømmehall, kommunale kontorer og utleiearealer. Eksisterende bygninger gjorde det til en krevende oppgave å tegne kinobygget. Harstad kommune var byggherre og tillot ikke ekspropriering av nabotomten. Hovig fikk stor frihet i utforming av bygget av oppdragsgiver ordfører Leif Bothner, Rådmann Magnar Hellebust og komitéformann byingeniør Bernt Svihus.

Bygget fikk kun en smal, treetasjes fasadestripe med inngang fra gatenivå, men likevel ble inngangen godt synlig. Fasadepartiet evar innrammet ved bruk av marmor, og en enslig kraftig marmorsøyle går over to etasjer og synliggjør modernismens arkitekturprinsipper.

Alt i alt vakte nybygget oppmerksomhet og ble betraktet som den vakreste kinoen i landet.

Storsalen

Selve storsalen ble plassert midt inne i kvartalet. Den fikk et organisk formspråk og stor takhøyde med en nedfóret, hvitmalt himling som hang fritt i stålstag fra det ytre skallet. Bakveggen krummet seg og gikk over i takkonstruksjonen. Langsidene hadde frittstående, skrå skjermvegger som var med på å gi salen gode akustiske egenskaper. Skjermveggene var i en dyp mosegrønn farge, mens resten av langveggene og sceneteppet var sennepsgult. Stolene var i bjørk med armlener i alm og sete i rødt skinn. Den nedfórede, harde himlingen var hvitmalt.

Utvidelse

Kinoen sto nesten uendret etter 34 års bruk, men i 1988 ble scenen i storsalen utvidet, noe som reduserte antall sitteplasser til 399. Det var A3 arkitektkontor som tegnet sceneutvidelsen der noe av det nedfórede taket måtte fjernes. Fargebruken var varmerere da kinoen åpnet i 1954. Nå ble vegger og tak gråhvite, med unntak av bakveggen som er i tre. Setene ble blågrå og sceneteppet rødt. Treverket i bakveggen, på utganger og gelendre ga fortsatt rommet en varm glød. Bakveggen ble laget av perforerte huntonittplater med stående og liggende listverk over.

I 2001 ble kinoen utvidet med en ekstra sal, «Lillesalen», eller «Sal 2», ble tegnet av A3 arkitektkontor. Den fikk 70 seter. Den grunne delen av det gamle svømmebassengeti nabohuset ble revet for å gi plass til Lillesalen. Adkomsten til salen skjedde gjennom den opprinnelige foajeen, som ble utvidet for formålet.

Jardar Lundes keramikkrelieff

Da kinoen ble tegnet, bevilget kommunen penger til et keramikkverk som skulle henge i foajeen. Jardar Lunde laget et stort keramikkrelieff. Opprinnelig hang verket i foajeens kortende, til venstre når man kom ned trappen fra inngangspartiet. Det var montert 70 cm ut fra veggen etter Hovigs anvisninger, og bakveggen var malt sort.

Etter en ombygging i 2007 møter man relieffet når man går gjennom inngangspartiet og ned trappen til foajeen. Frem til da lå det en kiosk her. Behov for større kioskareal gjorde at relieffet og kiosken byttet plass. Kunstverket ble montert ut fra veggen på sin nye, mer sentral plass.

Kinoen som kulturinstitusjon

Harstad kino var helt fra starten en betydelig kulturformidler for flere generasjoner av befolkningen. Nykinoen fra 1954 betydde mye for byens identitet. Alle måtte bli imponert over byggverket, og betegnelsen «landets flotteste kino» var neppe noen overdrivelse. Særlig før tv-alderen meldte seg i Harstad etter 1965, var kinoen folks fremste underholdningmedium. Og de aller fleste har uforglemmelige minner knyttet til kinoen.

Kinoen var tidligere organisert som egen etat med kinosjef og kinostyre. I senere år ble administrasjonen lagt til Harstad Kulturhus.

De som drev kinoen

Omtrent alle mennesker som har vokst opp i Harstad i de hundre årene kinoen har eksistert, har hatt sterke minne knyttet til filmene og de ytre opplevelsene ved kinobesøkene. Av de mest profilerte personer knyttet til langvarig tjeneste ved kinoen må først og fremst nevnes den vennlig bestemte billettkontrolløren, Sakkarias Stordahl, som var kinoen forgrunnsfigur for flere generasjoner harstadværinger. I svært mange år var Mathilde Bjørnstad billettør ved kinoen. Hun satt i rullestol og ble i alle år trillet fra og til jobben av sine søstre Mary og Karin. I 1977 mottok Mathilde Bjørnstad en spesiell æresbevisning fra Harstad kommune for lang og tro tjeneste ved kinoen.

Kilder