Hellefoss: Forskjell mellom sideversjoner

Ingen redigeringsforklaring
Linje 21: Linje 21:
I 1945 hadde NEA den største direkte eierandelen i Hellefos mens familien Rinde privat, Bjarne Frang, Thorvald Johnsen og småaksjonærer eide omtrent like store deler, og dessuten kjøpte disponent Erik Erichsen en betydelig personlig eierpost. I 1946 ble det for andre gang utbetalt aksjeutbytte fordi driftsresultatet i det første etterkrigsåret var så godt. I 1957 hadde familien Rinde overtatt som den overveldende aksjemajoritetseier i Hellefos. Bedriften gav et stabilt overskudd, og i 1950-årene kunne aksjonærene se fram til et forutsigbart utbytte på mellom 5 og 10 %. Men aksjen var lite likvid og vanskelig å omsette. Dette hadde nok igjen sammenheng med at Hellefos nettopp forble et familieeid selskap uten å bli tatt opp til børsnotering.
I 1945 hadde NEA den største direkte eierandelen i Hellefos mens familien Rinde privat, Bjarne Frang, Thorvald Johnsen og småaksjonærer eide omtrent like store deler, og dessuten kjøpte disponent Erik Erichsen en betydelig personlig eierpost. I 1946 ble det for andre gang utbetalt aksjeutbytte fordi driftsresultatet i det første etterkrigsåret var så godt. I 1957 hadde familien Rinde overtatt som den overveldende aksjemajoritetseier i Hellefos. Bedriften gav et stabilt overskudd, og i 1950-årene kunne aksjonærene se fram til et forutsigbart utbytte på mellom 5 og 10 %. Men aksjen var lite likvid og vanskelig å omsette. Dette hadde nok igjen sammenheng med at Hellefos nettopp forble et familieeid selskap uten å bli tatt opp til børsnotering.


Aksjestrukturen holdt seg derfor stabil fram til tidlig i 1980-årene da Rinde ønsket å selge seg ut etter 41 års eierskap. [[Erik Rinde]] og hans søster Margit Vaksvik satt på 2/3 av aksjene, og broren Kjell, direktør i NEA, som selv eide 1/3 (460 aksjer), bød 40 millioner kroner for dem. Men Erik og Margit valgte i stedet å selge til Orkla for 33 millioner. Kjell hadde uavhengig av dette forlatt sin stilling. Advokat Niels August Bahr Bugge ønsket i 1985 å kjøpe Kjells andel, men møtte sterk motstand i bedriften og i [[Øvre Eiker kommune]] hvor han ble stemplet som useriøs. Han fikk derfor ikke konsesjon av Landbruksdepartementet til kjøp.
Aksjestrukturen holdt seg dermed stabil fram til tidlig i 1980-årene da Rinde ønsket å selge seg ut etter 41 års eierskap. [[Erik Rinde]] og hans søster Margit Vaksvik satt på 2/3 av aksjene, og broren Kjell, direktør i NEA, som selv eide 1/3 (460 aksjer), bød 40 millioner kroner for dem. Men Erik og Margit valgte i stedet å selge til Orkla for 33 millioner kroner. Kjell hadde uavhengig av dette forlatt sin stilling. Advokat Niels August Bahr Bugge ønsket i 1985 å kjøpe Kjells andel, men møtte sterk motstand i bedriften og i [[Øvre Eiker kommune]] hvor han ble stemplet som useriøs. Han fikk derfor ikke konsesjon av Landbruksdepartementet til kjøp.


[[Orkla]] overtok NEA-gruppen, og Hokksund-bedriften tok navneskifte til Borregaard-Hellefos i 1992. Fabrikken ble nå en ganske liten del av et stort konsern, men toppleder [[Jens P. Heyerdahl]] kom til Hokksund og forsikret om at Orkla ønsket å satse tungt i treforedling. Dette materialiserte seg først i beslutningen om å investere i nytt blekeri, som stod ferdig i 1984.
[[Orkla]] overtok NEA-gruppen, og Hokksund-bedriften tok navneskifte til Borregaard-Hellefos i 1992. Fabrikken ble nå en ganske liten del av et stort konsern, men toppleder [[Jens P. Heyerdahl]] kom til Hokksund og forsikret om at Orkla ønsket å satse tungt i treforedling. Dette materialiserte seg først i beslutningen om å investere i nytt blekeri, som stod ferdig i 1984.
Skribenter
6 910

redigeringer