Henrik Stene (1886–1961): Forskjell mellom sideversjoner

Nokså kort tid etter tellinga i 1900 fikk han jobb på [[Laxevaag og Bergens mek. Verksted]], der han var i rundt fem år, og så var han hos [[Norsk Elektrisk og Brown Boveri]] som elektriker i et års tid. I 1905 tok han maskinistseksamen med karakter 1.66, i nest beste karaktergruppe.<ref>«Eksamensresultat ved Bergens Maskinistskole 1905» i ''Bergens Tidende'' 1905-04-04. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_19050404_38_96_1}}.</ref> I [[folketellinga 1910]] er han oppført som andremaskinist, med antatt oppholdssted England.<ref>{{folketelling|pf01036708086976|Henrik Stene|1910|Bergen kjøpstad}}.</ref> Andremaskinist er ikke den første jobben man får ombord, så han må ha vært sjømann noen år. Han er registrert som fraværende hos faren, som i 1902 hadde blitt enkemann. To søstre bodde også hos ham i [[Repslagerbakken (Bergen)|Repslagerbakken]] 1.

I februar 1917 mønstra Stene på D/S «Gurre», som skulle fra [[Halden]] til [[Hull (England)|Hull]] med stålblokker. Kort tid før hadde [[Tyskland]] erklært uinnskrenka ubåtkrig, hvilket betydde at nøytralitetsmerkene ikke lenger ga noe vern mot torpedering. Den 1. mars 1917 ble «Gurre» truffet av en torpedo avfyrt fra [[U-66]], og skipet gikk ned i løpet av svært kort tid. Henrik Stene var en av tre som overlevde, mens nitten personer omkom. De tre overlevende var vitner under [[sjøforklaring]]a. Stene forklarte at han var i bestikklugarren på broa for å reparere en varmeledning da torpedoen traff. Han ble kasta i vannet med en gang, uten at han kunne forstå hvordan det skjedde. Vrakgods fra bestikklugaren fløt rett ved ham, og han klamra seg til deg i det kalde vannet. Førstestyrmann [[Ole Johansen (d. 1917)|Ole Johansen]] var rett i nærheten, og Stene ropte til ham at det var ei livbøye i vannet. Johansen hadde brekt det ene beinet, men klarte etter hvert å komme seg bort til Stene. Omtrent samtidig ble Stene klar over at det satt to mann på kjølen av en livbåt som hadde kantra. Dette var andremaskinst [[Nils Olsen Kronhaug]] og messegutt [[Bernhard Kristoffer Bjørvik]]. Stene svømte bort til dem. Han var selv skadd og klarte ikke å hjelpe Johansen, som gikk under. Etter at han hadde blitt hjulpet opp på kjølen så de kokken [Sven Gustavssson (d. 1917)|]], som lå livløs på ei luke. De fikk ham opp på båten, men han var trolig død allerede da. Ubåten hadde i mellomtida vært på jakt etter andre skip. Den kom tilbake etter noen timer, og de fire ble tatt ombord. Legen på ubåten konstaterte av Gustavsson var død, og han ble begravet til sjøs. Kronhaug og Bjørvik ble etter noen timer satt over på den norske barken [[«Holthe» (bark 1890)|«Holthe»]], som tok dem til [[Lervik (Stord)|Lervik]] på [[Stord]]. Stene måtte bli igjen på ubåten, for skadene var såpass alvorlige at han måtte ha legetilsyn. Han hadde skader i et kne og ei hofte, og han hadde fått et slag i skrittet som skada urinrøret. Ombord på ubåten fikk han en morfinsprøyte så han fikk hvile. Han fikk nødvendig hjelp på Helgoland, og etter et par uker ble han sendt hjem til Norge. Da Stene vitna under sjøforklaringa var han fortsatt arbeidsudyktig, men legene mente at han kom til å bli helt frisk igjen.