Henrik Wergeland: Forskjell mellom sideversjoner

I denne perioden var Wergeland gjennom flere svermerier. Han hadde allerede vært forelska i Ida Haffner fra Eidsvoll. I 1825 traff han Emilie Selmer på et juleball, og svermet en tid for henne. Neste jul traff han en ny flamme, Hulda Malthe. Wergeland fridde allerede i januar 1827, men hun avslo. I sin fortvilelse etter at nok et frieri til Hulda Malthe ble avvist sommeren 1827 kasta han seg ut fra ei høy låvebru og ble skada. Han ga allikevel ikke opp, og først i juli 1828 ga han opp etter et tredje avslag. Han kom til hektene igjen, og i september samme år fridde han til Elise Wolff fra [[Nedre Blindern]]. Han skal også ha fridd til Albertine Tønsager, datter av stortingsmann [[Lars Tønsager]].

Wergeland leverte i [[1839]] et forslag om å endre Grunnlovens §2, kjent som [[jødeparagrafen]], som forbød [[jødedom|jøder]], [[jesuittordenen|jesuitter]] og [[:Kategori:Katolske ordener|«munkeordener»]] adgang til riket. Den [[4. november]] [[1844]] kom den første delseier, da [[Justisdepartementet]] erklærte:  «... det antages at de saakaldte [[portugisarjødar|Portugis-Jøder]] maa uanset Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa, saavidt vides, hidtil har været almindelig antaget – – –» Først seks år etter hans død, i [[1851]], ble også jøder generelt gitt adgang til Norge, mens munkeordener ble gitt adgang senere på 1800-tallet og jesuittene måtte vente til [[1956]]. Hans innsats for jødenes sak er minnet på hans gravmonument, som har innskriften «taknemmelige jøder utenfor Norriges grændser reiste ham dette minde».