291 440
redigeringer
→Folkeopplysning og mild revolusjonær iver
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 29: | Linje 29: | ||
I [[1836]] begynte han i et vikariat på [[Universitetsbiblioteket]]. Han ga også ut det patriotiske flyvebladet ''For Menigmand'', og var redaktør for ''Statsborgeren''. I [[1838]] fikk han oppført syngespillet ''Campbellerne'', og hans motstandere brukte anledningen til å mobilisere mot ham. Dette resulterte i [[Campbellerslaget]], der det ble klart at publikum sto på Wergelands side. Av tredje og siste forestilling fikk forfatteren hele inntekten, og for dette kjøpte han et lite hus i [[Grønlia (Oslo)|Grønlia]] under [[Ekeberg (Oslo)|Ekeberg]]. | I [[1836]] begynte han i et vikariat på [[Universitetsbiblioteket]]. Han ga også ut det patriotiske flyvebladet ''For Menigmand'', og var redaktør for ''Statsborgeren''. I [[1838]] fikk han oppført syngespillet ''Campbellerne'', og hans motstandere brukte anledningen til å mobilisere mot ham. Dette resulterte i [[Campbellerslaget]], der det ble klart at publikum sto på Wergelands side. Av tredje og siste forestilling fikk forfatteren hele inntekten, og for dette kjøpte han et lite hus i [[Grønlia (Oslo)|Grønlia]] under [[Ekeberg (Oslo)|Ekeberg]]. | ||
For å komme raskest mulig på jobb rodde han over [[Bjørvika]], og han satte da fra seg årene hos småhandler Bekkevold i [[Skippergata (Oslo)|Skippergata]] 3. Der møtte han handelsmannens eldste datter, den nitten år gamle Amalie Sofie, og ble hodestups forelsket. Hans neste arbeider ble naturlig nok kjærlighetsdikt. Den [[12. august]] 1838 kunngjorde paret forlovelsen, og den [[27. april]] [[1839]] ble de viet på Eidsvoll av Nicolai Wergeland. Han forsøkte igjen å få et presteembete, men lyktes fortsatt ikke. | For å komme raskest mulig på jobb rodde han over [[Bjørvika]], og han satte da fra seg årene hos småhandler Bekkevold i [[Skippergata (Oslo)|Skippergata]] 3. Der møtte han handelsmannens eldste datter, den nitten år gamle [[Amalie Sofie Bekkevold]] (1819–1889), og ble hodestups forelsket. Hans neste arbeider ble naturlig nok kjærlighetsdikt. Den [[12. august]] 1838 kunngjorde paret forlovelsen, og den [[27. april]] [[1839]] ble de viet på Eidsvoll av Nicolai Wergeland. Han forsøkte igjen å få et presteembete, men lyktes fortsatt ikke. | ||
Wergeland leverte i [[1839]] et forslag om å endre Grunnlovens §2, kjent som [[jødeparagrafen]], som forbød [[jødedom|jøder]], [[jesuittordenen|jesuitter]] og [[katolske ordener|munkeordener]] adgang til riket. Den [[4. november]] [[1844]] kom den første delseier, da [[Justisdepartementet]] erklærte: «... det antages at de saakaldte [[portugisarjødar|Portugis-Jøder]] maa uanset Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa, saavidt vides, hidtil har været almindelig antaget – – –» Først seks år etter hans død, i [[1851]], ble også jøder generelt gitt adgang til Norge, mens munkeordener ble gitt adgang senere på 1800-tallet og jesuittene måtte vente til [[1956]]. Hans innsats for jødenes sak er minnet på hans gravmonument, som har innskriften «taknemmelige jøder utenfor Norriges grændser reiste ham dette minde». | Wergeland leverte i [[1839]] et forslag om å endre Grunnlovens §2, kjent som [[jødeparagrafen]], som forbød [[jødedom|jøder]], [[jesuittordenen|jesuitter]] og [[katolske ordener|munkeordener]] adgang til riket. Den [[4. november]] [[1844]] kom den første delseier, da [[Justisdepartementet]] erklærte: «... det antages at de saakaldte [[portugisarjødar|Portugis-Jøder]] maa uanset Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa, saavidt vides, hidtil har været almindelig antaget – – –» Først seks år etter hans død, i [[1851]], ble også jøder generelt gitt adgang til Norge, mens munkeordener ble gitt adgang senere på 1800-tallet og jesuittene måtte vente til [[1956]]. Hans innsats for jødenes sak er minnet på hans gravmonument, som har innskriften «taknemmelige jøder utenfor Norriges grændser reiste ham dette minde». | ||