Herman Wedel Major: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Herman Wedel Major.jpg|Herman Wedel Major}}

{{thumb|Gaustad sykehus 1890-åra OB.F02860.jpg|Gaustad sykehus, den gang kalt Gaustad Sindssygeasyl, i 1890-åra.|[[Olaf Martin Peder Væring]]}}

'''[[Herman Wedel Major]]''' ([[23. februar]] 1814 i [[Oddernes kommune|Oddernes]] ved [[Kristiansand kommune|Kristiansand]], død [[26. september]] [[1854]] i [[Atlanterhavet]] utenfor [[Cape Race]], [[Newfoundland]]), var en norsk lege, utdannet som psykiater. Herman Wedel Major regnes som den norske psykiatriens «far», og stod blant annet bak den norske sinnssykelov av 1848 og til Norges første psykiatriske sykehus, [[Gaustad sykehus]].

Major krevde menneskerettigheter også for de sinnssyke som det den gang praktisk talt ikke ble gjort noe for, og var den første fagutdannede sinnssykelege i Norge. Fra [[1847]] var Major lege ved [[Oslo hospital|Oslo Sindssygeindretning]], hvor han ble utnevnt til bestyrer i [[1851]]. I [[1846]] hadde han utført en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge (''Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846''). Her viste han at forholdene var forferdelige i de «dollhus» og «dårekister» som var anlagt for forvaring og innesperring av psykisk lidende. Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» av 17.august [[1848]], slik at omsorgen nå ble en oppgave for helsevesenet, adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Han mottok dessuten et årlig stipend for å fortsette sitt arbeid.

I 1844 forslo Major for [[Indredepartementet]] at det ble bygget et sinnssykehus i Norge. Hans forslag var utarbeidet i samarbeid med Jessen, og inneholdt detaljerte tegninger, utført av svogeren H. E. Schirmer, og og han foreslo at det første statsasyl burde ha 150–200 pasientplasser, og at det skulle ligge i [[Akershus stift]] og skulle ha universitetet i nærheten og med differensierte behandlingsmuligheter. I stedet for Holsts panoptiske anstalt tenkte Major seg et anlegg skapt for behandling, ikke for straff. Med dette avskrev han også Holsts foretrukne bygningstype, nemlig stråleformen og overvåkningsprinsippet den innebar. Man trodde lenge, skrev Major, «at kunne opnaae alle Fordele med den panoptiske eller dioptiske Bygnings-Maade, ved hjelp af hvilken Opsynspersonalet med lethed kan oversee det Hele fra et fælles Middelpunkt. Men i deslige panoptiske Bygninger oversaae man ofte kun en grændseløs Forvirring».