Hulda Garborg: Forskjell mellom sideversjoner

Hulda Garborgs ideologi kan beskrivast som ein fusjon av nasjonalisme, anarkisme, feminisme og kroppsdyrking. Nasjonalismen i hennar miljø var ein fridoms- og demokratiseringskamp med bonde- og bygdesentrert anarkistisk tilsnitt. Men det som  gav Hulda Garborgs ideologi eit særpreg i høve til dette, blir av [[Arnhild Skre]] oppsummert som følgjer: «Hos Hulda Garborg tydelegare enn hos dei fleste, gjekk norskdomstankane saman med Nietzches vitalisme og den franske filosofen Rousseaus idé om det naturnære mennesket. […] Rousseaus filosofi var tankegods frå romantikken, men Hulda Garborg førte idéane over i ein brei og hardstlåande samtidskritikk med motstand mot industriutvikling, bykonsentrasjon, byråkratisering og kapitalisme.»<ref>Skre, A. 2011:586-587.</ref> Skre kallar Hulda Garborg også for den «sensuelle» nasjonale strategen. Meir enn for målform og politikk interesserte ho seg for dei sansbare sidene av det ekte norske. «Medan kampen gjekk om grammatikken, appellerte Hulda Garborg til sansane, til syn, høyrsel, smak og kroppskjensle».<ref>Skre, A. 2011:588, jf. også Fidjestøl, A. 2014:63.</ref>  

Alt av Hulda Garborgs arbeid med det nynorske teateret, songdansen, bunadene og det sunne norske kosthaldet inngjekk i hennar kulturnasjonalistiske program. Denne kulturnasjonalismen bygde på idéen om at det finst noko som er særeige, ein kjerne eller ein essens, som karakteriserer eit bestemt folk (nasjon, etnisk gruppe), og at ein skal arbeide for å bevare, eventuelt å gjenopplive, styrke og utbreie i folket dei kulturelle fenomena som denne essensen ytrar seg i. «Den dristige tanken var at kulturlivet og høgkulturen i Noreg skulle skapast heilt ny, bygd på norsk tradisjonsgrunn og ikkje på den danske som ho og dei fleste andre i landet voks opp med og var prega av,» skriv Arnhild Skre om det ho skildrar som Hulda Garborgs «utopi».<ref>Skre, A. 2011:586.</ref>