Infopunkt 7: Akershusstranda: Forskjell mellom sideversjoner

For en soldat tilknyttet [[Akershus festning]] på 1700-tallet var '''[[Infopunkt 8: Vippetangen|lukten av lær]]''' velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.</onlyinclude>

{{thumb|Garving 2.png|garving}}<onlyinclude>

Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt [[garving|garvet]]. For [[Oslo|Christiania]] var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet.  På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.  

Skinn og huder var viktige for Christianias eksport. I 1780- og 1790-årene var lær- og skinnvarer den tredje største eksportvaren målt i verdi (trelast og jern var de største). I 1686 ble det ført ut 2075 geite- og bukkeskinn til Danmark og utlandet, fem rev- og oterskinn til andre steder i Norge og 68 «beredte» huder til Danmark.  I 1756 var skinnutførselen økt: 86 ugarvede huder gikk til andre steder i Norge, 21 401 skinn av ulike husdyr og vilt, særlig til Danmark og utlandet.   

Bearbeiding av lær til ferdige varer var en viktig inntekt for mange. Skomakerhåndverk er et eksempel. I folketellingen for Christiania i 1801 var det 66 skomakere.  Blant skomakerne var det særlig mange tidligere soldater. I 1708 klaget byens skomakerlaug på at disse laget sko og støvler til regimentene, men lauget fikk forbud mot å stanse soldatenes virksomhet så lenge de ikke holdt lærlinger eller svenner.   

{{thumb|Akerhus festning.jpg|Akerhus festning.}}

For det militære var skobehovet i perioder svært stort. Dette gjaldt særlig i krigstid. Under krigsårene 1807 – 14 var behovet så stort at det ble opprettet en egen skomakerfabrikk på festningen. Der arbeidet  50-100 mann lange dager med å lage soldatsko. På en måned kunne de produsere sko til  500 soldater. At behovet var stort, ser man i hærens egne beregninger som viste at i felt varte en skosåle mellom tre og seks måneder. Derfor trengtes også et visst antall soldater som kunne bytte såler og foreta reparasjoner i hver avdeling.

* Finn Erhard Johannessen [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011020308082 ''Lær og skinn i tykt og tynt. Den norske garveri-industriens historie''], Ad Notam, , Oslo, 1991.