Ingeborg Refling Hagen: Forskjell mellom sideversjoner

Ved krigsutbruddet gikk hun inn i det illegale arbeidet og redigerte ''[[Jøssingposten]]''. På initiativ fra venner opprettet hun en litterær barnehage. Hun skrev sanger og fortellinger med emne fra norrøne myter med tanke på barna, og en litteraturhistorie for barn på vers, som kunne synges på kjente melodier. Samtidig snørte nettet seg sammen om henne. Hun ble arrestert av [[Gestapo]] i sitt hjem på Nordjordet midt i desember [[1941]] og ble holdt i fangenskap i to og et halvt år, dels på Grini, dels under strengt vakthold på [[Ullevål sykehus]]. Hun unngikk å bli skutt ved å spille sinnssyk, og ved å påføre seg selv livsfarlige sykdommer, blant annet [[difteri]] som hun bare så vidt overlevde. Da hun endelig ble gitt opp og ansett som et menneskevrak sommeren [[1944]], kunne hun ikke stå på bena. Under sykehusoppholdet hadde hun i all hemmelighet undervist sykepleierskene på Ullevål i verdenslitteraturen. Disse pleierskene ble hennes venner for livet, og noen fulgte med til Fredheim for en periode.

Det litterære arbeidet hun begynte i fangenskapet, grep om seg etter krigen, og utviklet seg til det kulturarbeidet som med tida fikk navnet ''Suttung'' (se [[Suttung-bevegelsen]]).  

Ingeborg Refling Hagen mente at den litterære arven og gammel visdom kunne virke personlighetsutviklende og bevisstgjørende og var egnet til å motarbeide at nazistiske tendenser skulle blomstre opp igjen. Den bakgrunn hun hadde fra sitt hjem, fra sine erfaringer som utnyttet barnearbeider, fra kulturarbeid før krigen, og fangenskap under krigen og ikke minst, erfaringen som skapende og utøvende kunstner, gjorde at hun kjente det som en plikt, for ikke å si et kall, å gi videre noe av det fond av innsikt hun satt inne med. "Kunskap er makt, men visdom er tjeneste" pleide hun å si. Hun ønsket å tjene sitt folk, og bidro stort til å oppøve sans for og glede ved god og klassisk litteratur. Hun oppfattet denne som en arv barn hadde rett på. Hun mente at de hadde bruk for å få del i den så tidlig som mulig slik at den ble personlig eiendom, og derved kunne skape vekst i sinnet.