Ingeborg Refling Hagen: Forskjell mellom sideversjoner

Ingeborg Refling Hagen (vis kilde)

Sideversjonen fra 3. aug. 2021 kl. 12:42

4 byte lagt til , 3. aug. 2021

ingen redigeringsforklaring

Pål Giørtz (PaulVIF)

Skribenter

87 027

redigeringer

@@ Linje 54: / Linje 54: @@
 == Livsfrisen og «Suttung». Kulturarbeidet griper om seg ==
 Det litterære arbeidet hun begynte i fangenskapet, grep om seg etter krigen, og utviklet seg til det kulturarbeidet som med tida fikk navnet ''Suttung'' (se [[Suttung-bevegelsen]]).
-Ingeborg Refling Hagen mente at den litterære arven og gammel visdom kunne virke personlighetsutviklende og bevisstgjørende og var egnet til å motarbeide at nazistiske tendenser skulle blomstre opp igjen. Den bakgrunn hun hadde fra sitt hjem, fra sine erfaringer som utnyttet barnearbeider, fra kulturarbeid før krigen, og fangenskap under krigen og ikke minst, erfaringen som skapende og utøvende kunstner, gjorde at hun kjente det som en plikt, for ikke å si et kall, å gi videre noe av det fond av innsikt hun satt inne med. "Kunskap er makt, men visdom er tjeneste" pleide hun å si. Hun ønsket å tjene sitt folk, og bidro stort til å oppøve sans for og glede ved god og klassisk litteratur. Hun oppfattet denne som en arv barn hadde rett på. Hun mente at de hadde bruk for å få del i den så tidlig som mulig slik at den ble personlig eiendom, og derved kunne skape vekst i sinnet.
+Ingeborg Refling Hagen mente at den litterære arven og gammel visdom kunne virke personlighetsutviklende og bevisstgjørende og var egnet til å motarbeide at nazistiske tendenser skulle blomstre opp igjen. Den bakgrunn hun hadde fra sitt hjem, fra sine erfaringer som utnyttet [[barnearbeid]]er, fra kulturarbeid før krigen, og fangenskap under krigen og ikke minst, erfaringen som skapende og utøvende kunstner, gjorde at hun kjente det som en plikt, for ikke å si et kall, å gi videre noe av det fond av innsikt hun satt inne med. "Kunskap er makt, men visdom er tjeneste" pleide hun å si. Hun ønsket å tjene sitt folk, og bidro stort til å oppøve sans for og glede ved god og klassisk litteratur. Hun oppfattet denne som en arv barn hadde rett på. Hun mente at de hadde bruk for å få del i den så tidlig som mulig slik at den ble personlig eiendom, og derved kunne skape vekst i sinnet.
 De neste tiårene kom det til å bo unge mennesker i Ingeborg Refling Hagens hjem i perioder. Ikke alle bodde der fast, men deltok likevel i arbeidet. Hun reiste også til Oslo hver uke og drev lesesirkler og opplesningsvirksomhet og teaterarbeid i en årrekke. Hun tok aldri betalt for sin undervisning. "For intet har jeg fått mine kunnskaper, og for intet gir jeg dem videre", kunne hun si. Hun førte sine elever inn deler av verdenslitteraturen, fra Homer og Vergil til Shakespeare og Dostojevski, fra Dante og Wergeland til Søren Kierkegaard, Ibsen og Kinck. Det ble ikke lest bare bruddstykker, men hele verk. Hele Brødrene Karamasow, alle Shakespeares kongedramaer osv. Etter hvert arrangerte de elevene som var kommet lengst, egne studieleirer i sommermånedene. Og Suttungs husteater utviklet seg til [[Suttungteateret]], med heldagsforestillinger på [[Tangen samfunnshus]]. I tur og orden kom Wergelands og Kincks mer eller mindre uspilte dramatikk opp på scenen. Også verker av Gunnar Heiberg og Jonas Lie gikk over scenen. Publikum kom langveisfra for å være til stede på disse kulturbegivenhetene. Parallelt med at hennes elever studerte og arbeidet med litteratur med Fredheim som base, tok de gjerne gymnas, lærerskole og embetseksamen. I sitt videre yrkesaktive liv bar de med seg en helt uvurderlig åndelig ballast. Mange ble lærere og mange har ført videreført de impulser de fikk på Fredheim i mange ulike sammenhenger.