Ingeborg Refling Hagen: Forskjell mellom sideversjoner

Malerinnen Birgit Abrahamsen fant at hun var litterært interessert og oppfordret henne til å skrive. I [[1920]] kom hennes første bok. Hun utga senere en rekke bøker, og skrev dessuten for «[[Tidens Tegn]]», «[[Arbeiderbladet]]», «[[Samtiden]]», «[[Kirke og kultur]]» og «[[Aftenposten]]». De første romanene og novellene hennes er svært dystre, preget av en mørk stilistikk og et formspråk hun tok i arv fra dikteren Hans E. Kinck, som ble en viktig læremester for henne. Samtidig som hun arbeidet med forfatterskapet prøvde hun også å skape et teatermiljø på "Nordjordet", en husmannsplass hun kjøpte fra Ekeberg Hovedgård i 1920. Dette miljøet, der det vanket flere kunstnere, skuespillere og musikere, fikk oppnavnet "Ekebergkolonien". Her vanket mellom andre skuespilleren Julian Strøm, pianisten Melvin Simonsen, malere som Dagfinn Werenskjold og Henrik Sørensen, og ikke minst komponisten Eivind Groven, som var gift med Ingeborgs yngste søster Ragna. Dette svogerskapet skulle resultere i et svært fruktbart samarbeid.

I 1938 sørget hun også for å markere Henrik Wergelands fødselsdag med et stort stevne på Eidsvoll, og gjentok denne markeringen året etter. Hun aktet å gjøre "Wergelandsdagen" til en årlig tradisjon. Da krigen kom, gikk hun raskt inn i det illegale arbeidet, parallellt med at hun underviste som privatlærer. Her begynte hun å skrive pedagogiske barnesanger om de norrøne gudene. Samtidig snøret nettet seg sammen om henne, og hun ble tatt av Gestapo høsten 1942. Hun var på Grini i to år, og ble tidvis torturert. Det var kjent og allment trodd at hun visste svært mye om motstandsbevegelsen. Hun slapp fra dette ved å spille åndssvak, og reddet seg gjennom selvpåført smitte til Ullevål sykehus, der hun lå til sommeren 1944. Da løslot tyskerne henne. I mellomtiden hadde hun drevet med litterær opplæring av sykepleierskene på Ullevål, og fortsatte med dette etter at hun kom hjem til Fredheim, der hun ble boende resten av livet.