ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
Faren Hans Petter, som hadde vært møller på Vik på Tangen, døde i [[1908]] etter en arbeidsulykke på et sagbruk. Dette tvang familien til å selge huset for å dekke legeregningen, som dengang var på 60 kroner. Den nye eieren lot enken og de fire gjenværende barna bo på et kammers i sitt eget hjem. De to eldste var da emigrert til Amerika. Ingeborg og de to yngste søstrene hennes ble tvunget ut i barnearbeid, og hun fikk oppleve på kroppen hvordan storgardene utbyttet ungene. Dette førte til et brennende sosialt engasjement i voksen alder. Broren Gustav emigrerte høsten [[1908]], og to år etter måtte Ingeborg selv reise til England som barnepike. Her var hun i to år. Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda et år på Viken Folkehøgskole på Gjøvik, og dette, sammen med avbrutt folkeskole på 7 år, ble hele hennes formelle utdannelse. [[1914]] kom hun til [[Oslo]] for å søke arbeid. Her jobbet hun i disken på en melkebutikk på Simensbråten, og begynte samtidig å vanke i det intellektuelle miljøet omkring Abrahamsens i Ilaveien (nå Olleveien). | Faren Hans Petter, som hadde vært møller på Vik på Tangen, døde i [[1908]] etter en arbeidsulykke på et sagbruk. Dette tvang familien til å selge huset for å dekke legeregningen, som dengang var på 60 kroner. Den nye eieren lot enken og de fire gjenværende barna bo på et kammers i sitt eget hjem. De to eldste var da emigrert til Amerika. Ingeborg og de to yngste søstrene hennes ble tvunget ut i barnearbeid, og hun fikk oppleve på kroppen hvordan storgardene utbyttet ungene. Dette førte til et brennende sosialt engasjement i voksen alder. Broren Gustav emigrerte høsten [[1908]], og to år etter måtte Ingeborg selv reise til England som barnepike. Her var hun i to år. Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda et år på Viken Folkehøgskole på Gjøvik, og dette, sammen med avbrutt folkeskole på 7 år, ble hele hennes formelle utdannelse. [[1914]] kom hun til [[Oslo]] for å søke arbeid. Her jobbet hun i disken på en melkebutikk på Simensbråten, og begynte samtidig å vanke i det intellektuelle miljøet omkring Abrahamsens i Ilaveien (nå Olleveien). | ||
Malerinnen Birgit Abrahamsen fant at hun var litterært interessert og oppfordret henne til å skrive. I [[1920]] kom hennes første bok. Hun utga senere en rekke bøker, og skrev dessuten for «[[Tidens Tegn]]», «[[Arbeiderbladet]]», «[[Samtiden]]», «[[Kirke og kultur]]» og «[[Aftenposten]]». De første romanene og novellene hennes er svært dystre, preget av en mørk stilistikk og et formspråk hun tok i arv fra dikteren Hans E. Kinck, som ble en viktig læremester for henne. Samtidig som hun arbeidet med forfatterskapet prøvde hun også å skape et teatermiljø på "Nordjordet", en husmannsplass hun kjøpte fra Ekeberg Hovedgård i [[1920]]. Dette miljøet, der det vanket flere kunstnere, skuespillere og musikere, fikk oppnavnet "Ekebergkolonien". Her vanket mellom andre skuespilleren Julian Strøm, pianisten Melvin Simonsen, malere som [[ | Malerinnen Birgit Abrahamsen fant at hun var litterært interessert og oppfordret henne til å skrive. I [[1920]] kom hennes første bok. Hun utga senere en rekke bøker, og skrev dessuten for «[[Tidens Tegn]]», «[[Arbeiderbladet]]», «[[Samtiden]]», «[[Kirke og kultur]]» og «[[Aftenposten]]». De første romanene og novellene hennes er svært dystre, preget av en mørk stilistikk og et formspråk hun tok i arv fra dikteren Hans E. Kinck, som ble en viktig læremester for henne. Samtidig som hun arbeidet med forfatterskapet prøvde hun også å skape et teatermiljø på "Nordjordet", en husmannsplass hun kjøpte fra Ekeberg Hovedgård i [[1920]]. Dette miljøet, der det vanket flere kunstnere, skuespillere og musikere, fikk oppnavnet "Ekebergkolonien". Her vanket mellom andre skuespilleren Julian Strøm, pianisten Melvin Simonsen, malere som [[Dagfin Werenskjold]] og [[Henrik Sørensen]], og ikke minst komponisten [[Eivind Groven]], som var gift med Ingeborgs yngste søster Ragna. Dette svogerskapet skulle resultere i et svært fruktbart samarbeid. | ||
I [[1932]] debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med diktsamlingen "Jeg vil hematt", en gruppe emigrant-dikt. Emigrantenes situasjon opptok henne direkte fordi tre av søsknene hennes hadde reist ut. Denne diktsamlingen ble hennes største kommersielle suksess. Senere på 30-tallet kastet hun seg inn i kampen mot den økende fascismen ute i Europa, og tok initiativet til støtteopplesninger og kulturarbeid for barn og unge. Hun fikk dermed smykket ut den vesle grendeskolen Stein på Romerike, med god hjelp fra kunstnere i samme krets, mellom dem [[Reidar Aulie]]. | I [[1932]] debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med diktsamlingen "Jeg vil hematt", en gruppe emigrant-dikt. Emigrantenes situasjon opptok henne direkte fordi tre av søsknene hennes hadde reist ut. Denne diktsamlingen ble hennes største kommersielle suksess. Senere på 30-tallet kastet hun seg inn i kampen mot den økende fascismen ute i Europa, og tok initiativet til støtteopplesninger og kulturarbeid for barn og unge. Hun fikk dermed smykket ut den vesle grendeskolen Stein på Romerike, med god hjelp fra kunstnere i samme krets, mellom dem [[Reidar Aulie]]. | ||