Ingeborg Refling Hagen: Forskjell mellom sideversjoner

Faren Hans Petter, som hadde vært møller på Vik på Tangen, døde i 1907 etter en arbeidsulykke på et sagbruk. Dette tvang familien til å selge huset for å dekke legeregningen, som dengang var på 60 kroner. Den nye eieren lot enken og de fire gjenværende barna bo på et kammers i sitt eget hjem. De to eldste var da emigrert til Amerika. Ingeborg og de to yngste søstrene hennes ble tvunget ut i barnearbeid, og hun fikk oppleve på kroppen hvordan storgardene utbyttet ungene. Dette førte til et brennende sosialt engasjement i voksen alder. Broren Gustav emigrerte høsten 1907, og to år etter måtte Ingeborg selv reise til England som barnepike. Her ble hun i to år. Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda et år på Viken Folkehøgskole på Gjøvik, og dette, sammen med avbrutt folkeskole på 7 år, ble hele hennes formelle utdannelse. [[1914]] kom hun til [[Oslo]] for å søke arbeid. Her jobbet hun i disken på en melkebutikk på Simensbråten, og begynte samtidig å vanke i det intellektuelle miljøet omkring Abrahamsens i Ilaveien (nå Olleveien).

Malerinnen Birgit Abrahamsen fant at hun var litterært interessert og oppfordret henne til å skrive. I [[1920]] kom hennes første bok. Hun utga senere en rekke bøker, og skrev dessuten for «[[Tidens Tegn]]», «[[Arbeiderbladet]]», «[[Samtiden]]», «[[Kirke og kultur]]» og «[[Aftenposten]]». De første romanene og novellene hennes er svært dystre, preget av en mørk stilistikk og et formspråk hun tok i arv fra dikteren Hans E. Kinck, som ble en viktig læremester for henne. Samtidig som hun arbeidet med forfatterskapet prøvde hun også å skape et teatermiljø på "Nordjordet", en husmannsplass hun kjøpte fra Ekeberg Hovedgård i 1920. Dette miljøet, der det vanket flere kunstnere, skuespillere og musikere, fikk oppnavnet "Ekebergkolonien". Her vanket mellom andre skuespilleren Julian Strøm, pianisten Melvin Simonsen, malere som Dagfinn Werenskjold og Henrik Sørensen, og ikke minst komponisten Eivind Groven, som var gift med Ingeborgs yngste søster Ragna. Dette svogerskapet skulle resultere i et svært fruktbart samarbeid.

I 1932 debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med diktsamlingen "Jeg vil hematt", en gruppe emigrant-dikt. Emigrantenes situasjon opptok henne direkte fordi tre av søsknene hennes hadde reist ut. Denne diktsamlingen ble hennes største kommersielle suksess. Senere på 30-tallet kastet hun seg inn i kampen mot den økende fascismen ute i Europa, og tok initiativet til støtteopplesninger og kulturarbeid for barn og unge. Hun fikk dermed smykket ut den vesle grendeskolen Stein på Romerike, med god hjelp fra kunstnere i samme krets, mellom dem Reidar Aulie.  

I 1938 sørget hun også for å markere Henrik Wergelands fødselsdag med et stort stevne på Eidsvoll, og gjentok denne markeringen året etter. Hun aktet å gjøre "Wergelandsdagen" til en årlig tradisjon. Da krigen kom, gikk hun raskt inn i det illegale arbeidet, parallellt med at hun underviste som privatlærer. Her begynte hun å skrive pedagogiske barnesanger om de norrøne gudene. Samtidig snøret nettet seg sammen om henne, og hun ble tatt av Gestapo høsten 1942. Hun var på Grini i to år, og ble tidvis torturert. Det var kjent og allment trodd at hun visste svært mye om motstandsbevegelsen. Hun slapp fra dette ved å spille åndssvak, og reddet seg gjennom selvpåført smitte til Ullevål sykehus, der hun lå til sommeren 1944. Da løslot tyskerne henne. I mellomtiden hadde hun drevet med litterær opplæring av sykepleierskene på Ullevål, og fortsatte med dette etter at hun kom hjem til Fredheim, der hun ble boende resten av livet.  

I 1984 sviktet Ingeborgs helse, og hun lot arbeidet med Wergelandsstemnet gå over til yngre krefter. Hun orket heller ikke å skrive stort etter dette, og gikk inn i en langvarig depresjon. Hun døde i 1989, nesten 94 år gammel.