Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 756
redigeringer
Innvandring til Oslo på 1970-tallet (vis kilde)
Sideversjonen fra 6. mai 2010 kl. 08:54
, 6. mai 2010Fjerner gjentakelser.
m (Litt pirk og lenking, pluss skilt ut et avsnitt.) |
m (Fjerner gjentakelser.) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Innvandring til Oslo på 1970-tallet]]''' er en kompleks historie. Byen har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle | '''[[Innvandring til Oslo på 1970-tallet]]''' er en kompleks historie. [[Oslo|Byen]] har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. | ||
Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle «[[den nye innvandringen]]» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, [[arbeidsinnvandrere]] og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på [[1970-tallet]]. | |||
==Arbeidsinnvandring== | ==Arbeidsinnvandring== | ||
Med «den nye innvandringen» | Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av [[1960-tallet|60-tallet]] og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Så mye at enkelte land hadde begynt å stenge grensene sine. Norge var et av de få land hvor det i praksis ennå var fri innvandring, så derfor ble pågangen ekstra stor i Oslo. | ||
Det var nok ikke slik at Norge og Oslo var utlendingenes førstevalg. Mennesker som er ute etter arbeid, bedre levekår og en trygg økonomi, er villige til å ofre mye og gjøre store anstrengelser for å oppnå det de drømmer om. Noen reiser ut og gjør det godt, de forteller sine landsmenn om sitt nye land og alle mulighetene der. | Det var nok ikke slik at Norge og Oslo var utlendingenes førstevalg. Mennesker som er ute etter arbeid, bedre levekår og en trygg økonomi, er villige til å ofre mye og gjøre store anstrengelser for å oppnå det de drømmer om. Noen reiser ut og gjør det godt, de forteller sine landsmenn om sitt nye land og alle mulighetene der. | ||
| Linje 10: | Linje 12: | ||
Arbeidsinnvandringen var på ingen måte planlagt fra myndighetenes side, og det var ytterst tilfeldig hva innvandrerne fikk av norskopplæring og kunnskap om det norske samfunnet. Her møtte de en kultur og et samfunn som var svært annerledes enn deres eget, og når de heller ikke forsto særlig mye av språket, kan vi godt forstå at mange hadde det veldig vanskelig i begynnelsen. | Arbeidsinnvandringen var på ingen måte planlagt fra myndighetenes side, og det var ytterst tilfeldig hva innvandrerne fikk av norskopplæring og kunnskap om det norske samfunnet. Her møtte de en kultur og et samfunn som var svært annerledes enn deres eget, og når de heller ikke forsto særlig mye av språket, kan vi godt forstå at mange hadde det veldig vanskelig i begynnelsen. | ||
Noen få av de utlendingene som kom til Norge på midten av 1970-tallet var ikke først og fremst arbeidsinnvandrere. De kom fra Sør-Amerika, og det var de politiske flyktningene fra Chile. De hadde søkt om asyl i Norge etter å ha flyktet fra militærdiktaturet i Chile etter kuppet i 1973. De var i en annen, og vanskeligere situasjon enn arbeidsinnvandrerne, ettersom de hadde forlatt landet sitt fordi de var forfulgt for sine meninger og sin politiske overbevisning. | Noen få av de utlendingene som kom til Norge på midten av 1970-tallet var ikke først og fremst arbeidsinnvandrere. De kom fra Sør-Amerika, og det var [[Norsk-chilenere|de politiske flyktningene fra Chile]]. De hadde søkt om [[asyl]] i Norge etter å ha flyktet fra militærdiktaturet i Chile etter kuppet i 1973. De var i en annen, og kanskje vanskeligere situasjon enn arbeidsinnvandrerne, ettersom de hadde forlatt landet sitt fordi de var forfulgt for sine meninger og sin politiske overbevisning. | ||
===Hvem kom til Oslo?=== | ===Hvem kom til Oslo?=== | ||
| Linje 16: | Linje 18: | ||
Mange av disse mennene var gift i sine hjemland, og de sendte i begynnelsen nesten alle pengene de tjente til kone og barn. | Mange av disse mennene var gift i sine hjemland, og de sendte i begynnelsen nesten alle pengene de tjente til kone og barn. | ||
Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner.De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. | Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for [[norsk-pakistanere|pakistanerne]], som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig. | ||
I boken Norsk Innvandringshistorie, (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk sosiale nettverk, mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake. | I boken [[Norsk Innvandringshistorie]], (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk sosiale nettverk, mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake. | ||
Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for innvandringsstoppen som ble innført i 1975. | Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for [[innvandringsstoppen]] som ble innført i [[1975]]. | ||
I årene fra 1975 -1985 fortsatte det å komme mange innvandrere til Oslo, men de som nå kom, var gjerne familiene til arbeidsinnvandrerne. Familiegjenforening utgjorde mesteparten av innvandringen i | I årene fra 1975 -1985 fortsatte det å komme mange innvandrere til Oslo, men de som nå kom, var gjerne familiene til arbeidsinnvandrerne. Familiegjenforening utgjorde mesteparten av innvandringen i disse årene, og kvinneandelen blant afrikanere og pakistanere i Oslo steg kraftig. Innvandrerne begynte å bidra til befolkningsutviklingen i byen også gjennom barnefødsler. I [[1987]] fødte for eksempel hver kvinne i Norge fra den tredje verden i alderen 15-49 år gjennomsnittlig 3 ganger så mange barn som norske kvinner i samme alder. 10% av Oslos barn ble født av innvandrerkvinner. Etterhvert som årene går nærmet deres fruktbarhetsmønster seg det norske, men også i dagens Oslo føder innvandrerkvinnene flere barn enn etnisk norske. De er også yngre når de får sitt første barn. Statistikken viser at barn av innvandrere raskt nærmer seg vanlig norsk mønster for barnefødsler. | ||
===Hvor bosatte de seg?=== | ===Hvor bosatte de seg?=== | ||
På 70-tallet hadde store deler av Oslo boligmasse fremdeles ganske dårlig standard. De gamle bygårdene på østkanten var preget av forfall. Leilighetene var små og i dårlig forfatning. | På 70-tallet hadde store deler av Oslo boligmasse fremdeles ganske dårlig standard. De gamle bygårdene på [[østkanten]] var preget av forfall. Leilighetene var små og i dårlig forfatning. | ||
De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store | De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud]], [[Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker. | ||
De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode nettverk for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette nettverket, men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet. | |||
Innvandrerne bosatte seg | Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk. | ||
Innvandrerne bosatte seg altså først og fremst på østkanten; i Oslo sentrum, på [[Grønland (Oslo)|Grønland]], [[Grünerløkka]] og [[Tøyen]]-området. Det var disse områdene nordmennene hadde flyttet fra, fordi de fikk bedre muligheter i de nybygde drabantbyene i Groruddalen. Det var i Oslo indre øst det var ledig husrom å få tak i, og mange betalte dyre husleier for krypinn som verken hadde kjøkken eller bad. Standarden var som regel svært dårlig. Noen måtte bo på hospitser eller leie en liten hybel. | |||
Det vanligste var at arbeidsgiveren ordnet med bolig til fremmedarbeiderne. Tilbudet kunne bestå av en brakke uten innlagt vann, eller et rom på et pensjonat hvor man måtte dele bad og kjøkken med mange andre. | Det vanligste var at arbeidsgiveren ordnet med bolig til fremmedarbeiderne. Tilbudet kunne bestå av en brakke uten innlagt vann, eller et rom på et pensjonat hvor man måtte dele bad og kjøkken med mange andre. | ||
===Hvordan ble de mottatt i Norge?=== | ===Hvordan ble de mottatt i Norge?=== | ||
De nye innvandrerne på 1970-talet var synlige i gatebildet. De hadde annerledes klesdrakt, de så annerledes ut, de hadde ofte en annen religion, en annen kultur, andre matvaner, og ikke minst et annet språk. Men innvandrerne var ikke bare forskjellig fra nordmenn, - det var også innbyrdes forskjeller dem imellom. Av den vanlige nordmann ble likevel fremmedarbeiderne sett på som en ensartet gruppe. En vanlig oppfatning var at dette var personer uten utdanning og fagkunnskap,de fikk også de dårligst betalte og mest ufaglærte jobbene, og de hadde særdeles dårlige boforhold. | |||
Som arbeidskraft betraktet, ble de aller fleste ønsket velkommen. Det var behov for dem i arbeidslivet, og dette var stort sett mennesker som var svært arbeidsvillige, ikke storforlangende og kresne. | Som arbeidskraft betraktet, ble de aller fleste ønsket velkommen. Det var behov for dem i arbeidslivet, og dette var stort sett mennesker som var svært arbeidsvillige, ikke storforlangende og kresne. | ||
I tillegg til de praktiske vanskelighetene med dårlig økonomi, språket og tilpasning til livet i Norge, ble mange møtt med skepsis og intoleranse.Problemene så ut til å øke etter hvor sterkt innvandrerne skilte seg ut, utseendemessig og kulturelt. Konflikter som i bunn og grunn var basert på rasisme, var dessverre ikke en sjeldenhet. | I tillegg til de praktiske vanskelighetene med dårlig økonomi, språket og tilpasning til livet i Norge, ble mange møtt med skepsis og intoleranse. Problemene så ut til å øke etter hvor sterkt innvandrerne skilte seg ut, utseendemessig og kulturelt. Konflikter som i bunn og grunn var basert på rasisme, var dessverre ikke en sjeldenhet. | ||
I Norge skulle det ikke så mye til for å skille seg ut, det skulle mange fremmedarbeidere få erfare. Men mange vanskeligheter oppsto ikke først og fremst på grunn av rasisme. Språklige og kulturelle misforståelser var kanskje den vanligste årsaken til problemene mellom nordmenn og utlendinger. | I Norge skulle det ikke så mye til for å skille seg ut, det skulle mange fremmedarbeidere få erfare. Men mange vanskeligheter oppsto ikke først og fremst på grunn av rasisme. Språklige og kulturelle misforståelser var kanskje den vanligste årsaken til problemene mellom nordmenn og utlendinger. | ||
| Linje 63: | Linje 49: | ||
Det er alltid vanskelig å være pioner, de som kom først ble sett på mer fremmede enn de som kom senere. De hadde ikke noe etablert nettverk å støtte seg til.De fleste var alene, og de opplevde nok mye ensomhet og hjemlengsel i tilllegg til alle de praktiske prolemene med arbeid og språk, og ikke minst det norske byråkratiet. | Det er alltid vanskelig å være pioner, de som kom først ble sett på mer fremmede enn de som kom senere. De hadde ikke noe etablert nettverk å støtte seg til.De fleste var alene, og de opplevde nok mye ensomhet og hjemlengsel i tilllegg til alle de praktiske prolemene med arbeid og språk, og ikke minst det norske byråkratiet. | ||
====Opplysningskontor for utlendinger==== | ====Hjelp til selvhjelp: Opplysningskontor for utlendinger==== | ||
I [[1970]] ble det opprettet et [[opplysningskontoret for utlendinger|opplysningskontor for utlendinger]] ved arbeidskontoret i Oslo, og språkundervisning ble organisert ved at de kunne få inntil 150 timer gratis. | |||
På opplysningskontoret kunne de få praktisk hjelp til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerte. Å fylle ut selvangivelsen var en av de tingene de kunne få hjelp til. På den tiden var selvangivelsen et stort og innviklet skjema som selv mange nordmenn hadde problemer med å fylle ut, så man kan jo tenke seg hvor uoverkommelig det måtte føles for en som var ukjent med språket og norske faguttrykk. | På opplysningskontoret kunne de få praktisk hjelp til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerte. Å fylle ut selvangivelsen var en av de tingene de kunne få hjelp til. På den tiden var selvangivelsen et stort og innviklet skjema som selv mange nordmenn hadde problemer med å fylle ut, så man kan jo tenke seg hvor uoverkommelig det måtte føles for en som var ukjent med språket og norske faguttrykk. | ||
Innvandrerne fikk også sin egen forening allerede i 1971, FAF (Fremmedarbeidernes Arbeiderforening). FAF arbeidet for å sikre innvandrernes interesser mht til bolig- og arbeidsfohold. De utga fra 1974 avisen | Innvandrerne fikk også sin egen forening allerede i 1971, [[Fremmedarbeidernes Arbeiderforening|FAF]] (Fremmedarbeidernes Arbeiderforening). FAF arbeidet for å sikre innvandrernes interesser mht til bolig- og arbeidsfohold. De utga fra [[1974]] avisen «[[Fremmedarbeideren]]», med stoff på sju språk. | ||
==Innvandringsstoppen== | ==Innvandringsstoppen== | ||
| Linje 78: | Linje 64: | ||
Mye usaklig argumentasjon kom fram, som at «fremmedarbeiderne tar jobbene fra nordmennene». Man kunne ikke tillate at så mange med til dels alvorlige økonomiske, sosiale og kulturelle vanskeligheter kom inn på arbeidsmarkedet uten at det var bedre forberedt fra myndighetenes side. Tilhengerne av innvandringsstoppen mente at denne midlertidige bestemmelsen ville gi det norske samfunnet tid og anledning til å skape gode ordninger på alle måter for de menneskene landet allerede hadde tatt imot. | Mye usaklig argumentasjon kom fram, som at «fremmedarbeiderne tar jobbene fra nordmennene». Man kunne ikke tillate at så mange med til dels alvorlige økonomiske, sosiale og kulturelle vanskeligheter kom inn på arbeidsmarkedet uten at det var bedre forberedt fra myndighetenes side. Tilhengerne av innvandringsstoppen mente at denne midlertidige bestemmelsen ville gi det norske samfunnet tid og anledning til å skape gode ordninger på alle måter for de menneskene landet allerede hadde tatt imot. | ||
Utviklingen hadde gått i en retning som ikke var ønskelig, og innvandringsstoppen var et nødvendig virkemiddel for å forbedre situasjonen. Mange av innvandrerne selv var også enig i dette. De hadde selv opplevd problemene på kroppen. Det var imidlertid viktig for dem og deres støttespillere at fremmedarbeiderne i seg selv ikke ble fremstilt som et problem, men at det var oppstått vanskeligheter fordi det norske samfunnet ikke var tilpasset den nye situasjonen. Mange nordmenn tenkte det samme. De mente at det nå var avdekket svakheter i det norske samfunnet, og at myndighetene ikke hadde god nok kontroll og oversikt. | Utviklingen hadde gått i en retning som ikke var ønskelig, og innvandringsstoppen var et nødvendig virkemiddel for å forbedre situasjonen. Mange av innvandrerne selv var også enig i dette. De hadde selv opplevd problemene på kroppen. Det var imidlertid viktig for dem og deres støttespillere at fremmedarbeiderne i seg selv ikke ble fremstilt som et problem, men at det var oppstått vanskeligheter fordi det norske samfunnet ikke var tilpasset den nye situasjonen. Mange nordmenn tenkte det samme. De mente at det nå var avdekket svakheter i det norske samfunnet, og at myndighetene ikke hadde god nok kontroll og oversikt. | ||
Innvandringsstoppen skulle være en midlertidig ordning, men den ble gjort permanent i 1981. | Innvandringsstoppen skulle være en midlertidig ordning, men den ble gjort permanent i [[1981]]. | ||
Forskriften om innvandringsstopp ble imidlertid opphevet i 1991. Da trådte en ny utlendingslov og -forskrift i kraft, for øvrig samme lov og forskrift som vi har i | Forskriften om innvandringsstopp ble imidlertid opphevet i [[1991]]. Da trådte en ny utlendingslov og -forskrift i kraft, for øvrig samme lov og forskrift som vi har i 2003. | ||
==Innvandringssituasjonen i Groruddalen i Oslo etter 1985== | ==Innvandringssituasjonen i Groruddalen i Oslo etter 1985== | ||