Innvandring til Oslo på 1970-tallet: Forskjell mellom sideversjoner

==Arbeidsinnvandring==

Det var nok ikke slik at Norge og Oslo var utlendingenes førstevalg. Mennesker som er ute etter arbeid, bedre levekår og en trygg økonomi, er villige til å ofre mye og gjøre store anstrengelser for å oppnå det de drømmer om. Noen reiser ut og gjør det godt, de forteller sine landsmenn om sitt nye land og alle mulighetene der.

Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for [[norsk-pakistanere|pakistanerne]], som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig.

Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for [[innvandringsstoppen]] som ble innført i [[1975]].

I årene fra 1975 -1985 fortsatte det å komme mange innvandrere til Oslo, men de som nå kom, var gjerne familiene til arbeidsinnvandrerne. Familiegjenforening utgjorde mesteparten av innvandringen i disse årene, og kvinneandelen blant afrikanere og pakistanere i Oslo steg kraftig. Innvandrerne begynte å bidra til befolkningsutviklingen i byen også gjennom barnefødsler. I [[1987]] fødte for eksempel hver kvinne i Norge fra den tredje verden i alderen 15-49 år gjennomsnittlig 3 ganger så mange barn som norske kvinner i samme alder. 10% av Oslos barn ble født av innvandrerkvinner. Etterhvert som årene går nærmet deres fruktbarhetsmønster seg det norske, men også i dagens Oslo føder innvandrerkvinnene flere barn enn etnisk norske. De er også yngre når de får sitt første barn. Statistikken viser at barn av innvandrere raskt nærmer seg vanlig norsk mønster for barnefødsler.

===Hvor bosatte de seg?===

På 70-tallet hadde store deler av Oslo boligmasse fremdeles ganske dårlig standard. De gamle bygårdene på [[østkanten]] var preget av forfall. Leilighetene var små og i dårlig forfatning.

De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store [[drabantby]]ene blir bygget. [[Ammerud (Oslo)|Ammerud]], [[Romsås (Oslo)|Romsås]], [[Stovner]], [[Furuset]] – alle oppover i [[Groruddalen]]. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et [[bolibyggelag]], som for eksempel [[OBOS]], og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.  

Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.

===Hvordan ble de mottatt i Norge?===

På opplysningskontoret kunne de få praktisk hjelp til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerte. Å fylle ut selvangivelsen var en av de tingene de kunne få hjelp til. På den tiden var selvangivelsen et stort og innviklet skjema som selv mange nordmenn hadde problemer med å fylle ut, så man kan jo tenke seg hvor uoverkommelig det måtte føles for en som var ukjent med språket og norske faguttrykk.

==Innvandringsstoppen==

{{er det her}}