Isskjæring

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Isskjæring med de karakteristiske issagene på Nesøytjernet i Asker.

Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket (1912).

Rolf Høvik på Øvre isdam med motordreven isskjærer fra slutten av 1930 årene.

Foto: Groruddalen Historielag (1930-årene).

Isblokk tas opp på Gjersjøen

Foto: Henriksen & Steen/Nasjonalbiblioteket (1932).

Isskjæring var det sentrale elementet i isdriften i siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet.

Virksomheten

Det var også den delen av isproduksjonen som sysselsatte flest, i en tid på året hvor det ofte var lite andre aktiviteter innen landbruk og fiske. Selve isskjæringen varte i fire til seks uker og ble påbegynt når isen var rundt 60 cm tykk, gjerne i februar/mars.

Skjæringen foregikk både på naturlige vann og tjern, men det ble også anlagt en rekke oppdemmede isdammer rundt om i landet, Iskjæringen var et krevende fysisk arbeid, med mange tunge løft, og med en risiko for å havne i det iskalde vannet.

Arbeidsprosessen

Rebbe

Først ble bredden av isstykkene skåret ut slik at dette ble et langt rektangulært stykke, kalt en «rebbe». Til dette ble det brukt et redskap kalt en «riss» eller «opplegger». Denne hadde en styringskant av et flatjern og et skjær som på en grov sag, og med et håndtak som på en plog. Denne «rissen» eller «oppleggeren» ble trukket av en hest, og styringskanten fulgte kanten fra den forrige «rebben», slik at disse som ble merket opp hele tiden fikk den samme bredden.

Etter denne oppmerkingen ble «rebben» skåret på langs ved hjelp av en hestetrukket isplog som hadde lange grove skjær som en stor sag og pløyde seg ned i isen med omtrent 1,5 tomme (3-4 cm) hver gang, noe som var svært tungt arbeid for hesten.

Håndskjæring av blokkene

Etter at «rebben» var løsnet med et spett, ble den fløtet til i nærheten av stedet hvor isblokkene skulle tas opp på land for å fraktes videre.

Her ble «rebben» skåret opp for hånd i terninger på 60 x 60 x 60 cm og som hver kunne veie rundt 200 kilo.

Isskjærerne brukte de karakteristiske store grovtannete og opptil 180 cm lange issagene som var modifiserte tømmersager i stål. Isskjærerne stod på rekke og rad, opptil 12-14 ved siden av hverandre. Senere ble det ofte benyttet en motorsag med sirkelsagblad for isskjæring. Denne hadde en skjerm over bladet slik at skjæreren ikke fikk vannspruten over seg.

Kilder

• Tor Kjetil Gardåsen: Isbruk i grenlandsfjordane - arbeid, menneske og miljø, Trykt i Årbok for Telemark 2004