Isskjæring
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Isskjæring var det sentrale elementen i isdriften i siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Det var også den delen av isproduksjonen som sysselsatte flest, i en tid på året hvor det ofte var lite andre aktiviteter innen landbruk og fiske. Selve isskjæringen varte i fire til seks uker og ble påbegynt når isen var rundt 60 cm tykk, gjerne i februar/mars.
Dette kunne være et krevende fysisk arbeid, med mange tunge løft, og med en risiko for å havne i det iskalde vannet.
Arbeidsprosessen
Først ble bredden av isstykkene skåret ut slik at dette ble et langt rektangulært stykke, kalt en «rebbe». Til dette ble det brukt et redskap kalt en «riss» eller «opplegger». Denne hadde en styringskant av et flatjern og et skjær som på en grov sag, og med et håndtak som på en plog. Denne «rissen» eller «oppleggeren» ble trukket av en hest, og styringskanten fulgte kanten fra den forrige «rebben», slik at disse som ble merket opp hele tiden fikk den samme bredden.
Etter denne oppmerkingen ble «rebben» skåret på langs ved hjelp av en hestetrukket isplog som hadde lange grove skjær som en stor sag og pløyde seg ned i isen med omtrent 1,5 tomme (3-4 cm) hver gang, noe som var svært tungt arbeid for hesten. Til slutt ble «rebben» løsnet med et spett og den ble fløtet nedtil i nærheten av hvor isblokkene skulle tas opp på land for å fraktes videre. Her ble «rebben» skåret opp for hånd i terninger på 60 x 60 x 60 cm og kunne veie rundt 200 kilo.
Isskjærerne brukte de karakteristiske store grovtannete og opptil 180 cm lange issagene som var modifiserte tømmersager i stål. Isskjærerne stod på rekke og rad, opptil 12-14 ved siden av hverandre. Senere ble det ofte benyttet en motorsag med sirkelsagblad for isskjæring. Denne hadde en skjerm over bladet slik at skjæreren ikke fikk vannspruten over seg.