Johan Falkberget: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Portrett av forfatter Johan Falkberget, 1932 - no-nb digifoto 20151214 00167 blds 04861.jpg|Johan Falkberget i arbeidspositur, 1932.|Rasmus Berg}}

I 1899 ble han gift med [[Anna Marie Skjølsvold (1880–1960)|Anna Marie Skjølsvold]] (1880–1960), som var datter av baneformann [[Ole Skjølsvold (1850–1912)|Ole Skjølsvold]] og [[Petronille Koch (1862–1946)|Petronille Koch]].  

Han vokste opp med en far som jobba ved [[Røros kobberverk]], på det lille bruket [[Falkberget (gård i Røros)|Falkberget]] i Rugldalen. Det var morfaren [[John O. Jamt]] som hadde rydda bruket ved [[Ruglsjøen]], omkring halvannen mil fra Røros. Faren flytta til Røros fra [[Østerdalen]], og ble gift med Gunhild Jamt. Han var både gårdbruker og bergmann, og var også interessert i litteratur og sosiale spørsmål. Dette var interesser han overførte til sin sønn.

Det fortelles at navnet Falkberget tok han som ung mann fra en fjellknaus ved [[Ratvolden]] som var forma som et fuglehode.<ref>Se f.eks. Berg i ''NBL''.</ref> Det ble sagt at falker i tidligere tider hekka der. Men det er like trolig at han tok det fra småbruket, selv om faren hadde beholdt navnet Lillebakken fra stedet han tidligere bodde. Bruket Falkberget het opprinnelig Trondalen, men siden 1880-åra hadde det stått Falkberget i matrikkelen – og bruket hadde navn etter knausen. Uansett, Johan Falkberget ble signaturen på hans første innlegg og fortellinger, som ble trykt i lokalavisa ''[[Fjeld-Ljom]]''. At han var så skrivefør skyldtes nok vel så mye farens innflytelse som skolegangen, for fra han var sju år gammel og til han var 27 jobba han i gruvene i lange perioder. Det ble bare tolv uker skolegang i året. At han begynte å jobbe tidlig var helt nødvendig, for familien hadde det trangt økonomisk. Dermed ble han «vaskarryss», en av småguttene – 'ryss' er et dialektord for 'gutt' i Østerdalen og i Rørostraktene – som vaska malmen. Faren klarte etter hvert ikke å jobbe i gruvene lenger, og starta da landhandel. Unge John hjalp da til i butikken, i tillegg til jobbe i gruvene.  

I 1911 fikk han Statens forfatterstipend. Han reiste til [[Roma]]. Underveis, mens han var i [[København]], fikk han en avtale med ''[[Social-Demokraten (Oslo)|Social-Demokraten]]'', senere ''Arbeiderbladet'' og nå ''Dagsavisen'', i Kristiania om å skrive reisebrev, og da han kom hjem fikk han jobb som journalist og litterær medarbeider i denne avisa. Han fortsatte der til slutten av 1920-åra. Falkberget fant venner blant unge, revolusjonære intelektuelle i Kristiania, og skapte seg i løpet av de neste åra et navn i den sosialistiske pressen. Hans innlegg og artikler ble tatt godt imot, og han ble også hylla som arbeidernes dikter. I romanen ''Brændoffer'' fra 1917 er han sterkt kritisk til industrialiseringa med dens lønnsslaveri og fremmedgjøring. I perioden 1910 til 1920 skrev han i tidsskriftene ''[[Agitatoren]]'' og ''[[Det tyvende aarhundrede]]''. Begge var klart sosialistiske tidsskrifter, med en noe uklar tilknytning til [[Arbeiderpartiet]].  

 

I april 1940 dukka [[Albine Regine Nygaardsvold]], kona til Falkbergets tidligere stortingskollega og daværende statsminister Johan Nygaardsvold opp på Ratvolden sammen med sin sønn. De var på flukt, atskilt fra mannen som reiste sammen med regjeringa. Tyskerne var like i hælene på dem, og de kunne være et viktig kort på hånda for å presse Nygaardsvold. Falkberget fulgte dem i sikkerhet over grensa til Sverige. Han ble i Sverige en stund, og skrev krasse artikler mot tyskerne. Til tross for advarsler mot å komme hjem reiste han i juli 1940 tilbake til Ratvolden.  

Falkberget drev gjennom krigen et stille mostandsarbeid. Han skrev over 500 brev med råd og oppmuntringer, satte i gang pengeinnsamlinger til trengende og ga selv penger til familier hvor forsørgeren satt fengsla. Han støtta også [[forfatterfronten]], og nekta å utgi andre bind av ''Nattens brød''. ''Plogjernet'' kom som nevnt i 1946, noe som var mulig fordi [[Aschehoug forlag]] hjalp ham å holde manuskriptet skjult. [[Nasjonal Samling]] forsøkte å kapre hans forfatterskap, ved å trykke opp eldre arbeider og presentere ham som «den kjente nasjonale sosialist». Dette skjedde etter at ei avis hadde bedt Falkberget om å få trykke en av bøkene hans som føljetong, noe han nekta dem. Falkberget var naturlig nok rasende over dette. Da NS-myndighetene skulle feire Røros kobberverks 300-årsjubileum i 1940 nekta han å delta.

{{thumb|Johan Falkberget byste Grorud Oslo.jpg|Nils Aas' byste av Falkberget ble opprinnelig laget ti Høstutstillingen 1964, og står nå ved arbeiderboligene i Grorudveien 3–5.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]]|2014}}

Falkberget mottok i etterkrigstida en rekke priser og utmerkelser for sitt forfatterskap. Enda viktigere for ham var det nok at svært mange så på ham som rakrygga og som et moralsk menneske. I 1949 ble det samla inn penger til det som ble kalt «Hjertenes Nobelpris». 170&nbsp;000 kroner, en svært stor sum den gang, ble overrakt i [[Universitetets aula]]. Som takk ga han ut en liten avis – med bare én utgave – ''Ex Animo''. I 1950 ble Falkberget æresdoktor ved Stockholms högskola, og i 1951 ble han innvalgt i [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]]. Selskapet ga ham i 1960 Gunnerus-medaljen. To år senere satte Trondheim kommune opp [[Kristofer Leirdal]]s skulptur «An-Magritt og Hovistuten» på [[Ilevollen (Trondheim)|Ilevollen]] ved [[Nidelva (Sør-Trøndelag)|Nidelva]], noe Falkberget i sin takketale sa betydde mer enn all verdens Nobelpriser. Han ble også kommandør med stjerne av [[St. Olavs Orden]] og kommandør av [[Nordstjärneorden]]. I 1963 fikk han æreslønn av Stortinget. Da han fylte 85 i 1964 fikk han en utmerkelse som for ham var viktigere enn St. Olav, nemlig [[Borgerdådsmedaljen]] i gull. Han fikk også [[Norsk Presseforbund]]s hederstegn i gull.