Johan Ulrik Olsen: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Johan Ulrik Olsen]]''' (f. 2. august [[1885]] i [[Hitra]], d. 4. oktober 1963 i [[Kristiansund]]), kjøpmann og politiker som representerte [[Arbeiderpartiet]] på Stortinget fra [[1934]] til [[1961]]. Olsen ble statsråd i det nyopprettede Kommunal- og administrasjonsdepartementet i [[1948]], og han satt deretter som sjef for kommunaldepartementet gjennom tre regjeringer fram til 1958.<noinclude><ref>Nordby, Trond (red.): ''Storting og regjering 1945-1985. Biografier'', 1985: s. 565-566. Ifølge Nordby var de offisielle navnene på departementene Olsen var sjef for: Kommunal- og administrasjonsdepartementet (1948-1951), Kommunal- og miljøverndepartementet (1951-1955) og Kommunal- og miljøverndepartementet (1955-1958).</ref></noinclude>  

Ulrik Olsen engasjerte seg aktivt i motstandskampen. I januar 1944 ble han arrestert sammen med en del stortingskolleger og plassert på [[Vollan]] i [[Trondheim]]. Han slapp ut etter et par måneder, men ble arrestert igjen i september [[1944]] og satt på [[Falstad fangeleir|Falstad]] til kapitulasjonen.<ref>Wilhelm Haffner: ''Stortinget 1946-1949'', Johan Grundt Tanum, Oslo 1946: s. 50.</ref>

 

Fra [[1945]] til 1948 var Ulrik Olsen formann i Stortingets kommunalkomité. Han var også saksordfører da Stortinget behandlet spørsmålet om opprettelse av et Kommunal- og arbeidsdepartement. Men Olsen var visstnok ikke tiltenkt stillingen som statsråd, men da han ga uttrykk for at han kunne tenke seg statsrådsposten, valgte [[Einar Gerhardsen]] å satse på Ulrik Olsen.<ref>http://no.wikipedia.org/wiki/Ulrik_Olsen</ref> Olsen ble utnevnt til statsråd den 20. desember 1948 under Gerhardsens annen regjering. Han fortsatte under [[Oscar Torp|Oscar Torps]] regjering fra 1951 til 1955 og var også en periode medlem av Gerhardsens tredje regjering fra 22. januar 1955.

Et av de viktigste politikkområdene som Johan Ulrik Olsen fikk lagt til sitt departement, var arbeidet med en reform av kommuneinndelingen i Norge. Dette arbeidet sorterte under den såkalte Kommuneinndelingskomiteen av 1946, som var ledet av fylkesmann i [[Sogn og Fjordane]] [[Nikolai Andreas Schei]] (1901-1985).<ref>http://www.snl.no/.nbl_biografi/Nikolai_Schei/utdypning</ref> Mellom Olsen og Schei oppsto etter hvert et ganske betydelig spenningsforhold.<ref>http://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapp2003/Rapport65/index-Fylket.html</ref> Den faglige bakgrunnen for spenningen var forskjellige syn på fylkeskommunens rolle. Fylkeskommunen hadde historisk sett en svak posisjon i forvaltningen. Den var nærmest et uselvstendig fellesorgan for kommunene i fylket, som sammen spleiset på finansieringen gjennom [[Leksikon:Repartisjon|repartisjon]] og der det var kommunalt oppnevnte representanter som satt i fylkestinget. Olsen ville skape en sterk fylkeskommune. Fylkeskommunen skulle baseres på direkte valg og direkte skattelegging. En rekke nye og større forvaltningsoppgaver skulle legges til fylkeskommunen, som skulle få en egen administrasjon til å utføre oppgavene. Visjonen var å frigjøre fylkeskommunen institusjonelt sett både fra kommunene og staten.<ref>Se note 6. Yngve Flo: ''Det lokale og det nasjonale. Statleg politikk overfor det lokale og regionale styringsverket frå 1900 til i dag'', trykt i Makt- og demokratiutredningens rapportserie, rapport nr. 65, juni 2003, er hovedkilden til opplysningene om Ulrik Olsen og fylkeskommunen. Det virker også som om denne og andre arbeider av Flo er kilden til en rekke andre framstillinger av forholdet, se for eksempel: http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/nouer/2000/nou-2000-22/9.html?id=360560</ref>

I forsøket på å skape den nye og sterke fylkeskommunen samarbeidet kommunalministeren nært med [[Knut M. Nordanger]], som statsviteren Yngve Flo betegner som «Arbeiderpartiets fremste kommuneideolog». Sammen utarbeidet de en idéskisse som fikk betegnelsen «Lex Ulrik», der nesten alle ambisjonene var integrert, altså direkte skattlegging, egen fylkeskommunal administrasjon, egne valg til fylkesting og byene inn i fylkeskommunen. Etter at forslaget ble kjent i 1954, vokste det fram en kraftig opposisjon. Fylkesmann Nikolai Schei sto sentralt i motstanden. Hans viktigste argument var at visjonen om en sterk fylkeskommune, ville komme i veien for kommuneinndelingskomiteens arbeid med å skape sterke kommuner. Det ville ikke være mulig å argumentere for å slå sammen kommuner, mange ganger mot innbyggernes vilje, hvis en samtidig skapte et nytt, sterkt demokratisk organ innenfor fylket. Kommuneinndelingskomiteen ville miste legitimitet, hevdet Schei.