Johan Ulrik Olsen: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bilde:Johan Ulrik Olsen, 1953.jpg|thumb|Johan Ulrik Olsen taler ved åpningen av rådhuset i Kristiansund i 1953. (Foto: Monge)]]<onlyinclude>'''[[Johan Ulrik Olsen]]''' (f. 2. august [[1885]] i [[Hitra]], d. 4. oktober 1963 i [[Kristiansund]]), kjøpmann og politiker som representerte [[Arbeiderpartiet]] på Stortinget fra [[1934]] til [[1961]]. Olsen ble statsråd i det nyopprettede Kommunal- og administrasjonsdepartementet i [[1948]], og han satt deretter som sjef for kommunaldepartementet gjennom tre regjeringer fram til 1958.<ref>Nordby, Trond (red.): Storting og regjering 1945-1985. Biografier, 1985: s. 565-566. Ifølge Nordby var de offisielle navnene på departementene Olsen var sjef for: Kommunal- og administrasjonsdepartementet (1948-1951), Kommunal- og miljøverndepartementet (1951-1955) og Kommunal- og miljøverndepartementet (1955-1958).</ref> Tre av Olsens sentrale merkesaker var gjennomføringen av den store kommuneinndelingsreformen i 1960-årene, gjenreisningen av Nord-Norge og etableringen av den sosialdemokratiske boligpolitikken etter annen verdenskrig. Dette var komplekse og kontroversielle politiske saker, og Olsen ble også oppfattet som en kontroversiell, men kanskje ikke kompleks politiker. Han var imidlertid kjent for sin store arbeidskraft og sin ukuelige praktiske gjennomføringsevne, som inkluderte et bredt register av politiske virkemidler, noen i ytterkanten av hva både meningsfeller og meningsmotstandere anså som korrekt. Særlig kom dette til uttrykk, hevdet mange, i hans måte å løse en rekke problematiske arbeidskonflikter som kunne havne på hans bord i egenskap av arbeidsminister. Denne uortodokse stilen og taktiske dyktigheten gjorde at han i pressekretser fikk tilnavnet «Lurik», et navn som fanget inn noe av tvetydigheten i Olsens omdømme i årene som statsråd.</onlyinclude> Etter at Ulrik Olsen gikk av som statsråd, vendte han tilbake til Stortinget, der han tok plass i samferdselskomiteen. Olsen var Stortingets eldste representant, og da han rundet 75 år i [[1960]] oppsummerte [[Dagbladet]] på denne måten sitt syn på Olsens år i rikspolitikken:  

Parallelt med den politiske karrieren bygde Ulrik Olsen opp en ganske betydelig forretningsdrift. Allerede i [[1914]] startet han sitt eget firma som handlet med sild, fisk og tran. I [[1930]] etablerte han et filtreranlegg for tran og startet med industriell tranproduksjon. Senere utvidet han virksomheten med trålfiske og bygde opp en liten havfiskerflåte. Kristiansund var en typisk nettverksby, sterkt avhengig av internasjonale konjunkturer og med en meget svak integrasjon i forhold til sitt potensielle omland. Næringslivet i byen var også ganske ensidig. Klippfiskeksport var hovednæringen. Under første verdenskrig gjennomlevde næringen en glanstid, men den internasjonale økonomiske krisen etter krigen reduserte i betydelig grad det økonomiske utbytte. Flere av klippfiskeksportørene gikk konkurs. Arbeidsløsheten var høy. Kommunens økonomiske situasjon var meget vanskelig. Høsten 1932 ble kommunen satt under offentlig administrasjon. Olsen ble medlem av administrasjonsstyret. Både i kraft av sitt politiske engasjement og sin betydelige forretningsvirksomhet hadde han på denne tiden opparbeidet seg en sterk, men også ambivalent posisjon i byen. Ulrik Olsen var sosialist, men også en av byens fremste kapitaleiere. Han var Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens selvskrevne lederskikkelse, men også en betydelig næringslivsmann og en representant for viktige kapitalinteresser. De mange rollene gjorde ham omstridt, også etter at han ble byens ordfører i [[1935]]. Allerede året før ble han valgt inn på Stortinget, der han nettopp arbeidet mest konsentrert med å etablere en gjeldsordning for kommunene. Olsen engasjerte seg også i en mer langsiktig politisk linje med sikte på å utvikle en skatteutjamningspolitikk som kunne bidra til å minske forskjellene mellom rike og fattige kommuner.

I forsøket på å skape den nye og sterke fylkeskommunen samarbeidet kommunalministeren nært med Knut M. Nordanger, som statsviteren Yngve Flo betegner som «Arbeiderpartiets fremste kommuneideolog». Sammen utarbeidet de en idéskisse som fikk betegnelsen «Lex Ulrik», der nesten alle ambisjonene var integrert, altså direkte skattlegging, egen fylkeskommunal administrasjon, egne valg til fylkesting og byene inn i fylkeskommunen. Etter at forslaget ble kjent i 1954, vokste det fram en kraftig opposisjon. Fylkesmann Nikolai Schei sto sentralt i motstanden. Hans viktigste argument var at visjonen om en sterk fylkeskommune, ville komme i veien for kommuneinndelingskomiteens arbeid med å skape sterke kommuner. Det ville ikke være mulig å argumentere for å slå sammen kommuner, mange ganger mot innbyggernes vilje, hvis en samtidig skapte et nytt, sterkt demokratisk organ innenfor fylket. Kommuneinndelingskomiteen ville miste legitimitet, hevdet Schei.  

Det var altså hensynet til kommunene, som utgjorde Nikolai Scheis primære motargument. Men det var også ett argument til, som var direkte knyttet til rollen som fylkesmann. Schei opponerte kraftig mot den måten fylkesmennene var beskrevet i ”Lex Ulrik”, nærmest som et demokratisk problem. Hele fylkesmannskollegiet reagerte negativt og argumenterte mot den kritiske måten embetet var beskrevet i Olsens idéskisse. Fylkesmennene argumenterte mot at de i fremtiden måtte velge mellom kommune og stat, og de vegret seg mot å vende tilbake til den historiske amtmannsrollen som statens refsende representant overfor lokalstyret. Også andre opponerte: Scheikomiteen truet med å legge ned arbeidet, mange i regjeringen var skeptiske og heller ikke innad i sitt eget parti fikk Olsen nødvendig støtte. De sterke reaksjonene på ”Lex Ulrik” var med på å prege de siste årene Ulrik Olsen satt i regjeringen. Det spente forholdet til fylkesmennene fulgte ham helt fram til avskjeden. Først i 1961 ble den nye loven om fylkeskommuner vedtatt, men i en ganske barbert versjon der de mest ambisiøse forslagene var bort. I hovedtrekk ble den gamle fylkeskommunen bevart. Riktignok ble byene tatt inn i fylkeskommunen i den nye loven, men ellers ble beskatningsordningen videreført, og det samme ble systemet med indirekte representasjon og med fylkesmannen som administrativ leder.  

Den 1. september 1958 fratrådte Ulrik Olsem stillingen.<ref>http://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ULOL</ref> I 1963 døde Olsen, 78 år gammel. I en nekrolog skrev [[Trygve Bratteli]] en oppsummerende karakteristikk av Ulrik Olsens særpregede politiske stil: